«Mannen som døde» åpner med det man trygt kan kalle en dårlig dag. Fortelleren Jaakko er hos legen, og får klar beskjed om at han ikke bare er syk, men han er dødssyk, i praksis allerede død. Det er kun snakk om dager. Årsaken: en mystisk plantegift. Og Jaakko jobber jo i soppbransjen, kan det tenkes noen sammenheng?
Jaakko kjører ettertenksomt hjemover for å overbringe de tunge nyhetene til sin kone og medgründer, Taina. Men her venter en ny skuffelse. Taina er ikke mottakelig for den slags, hun er opptatt i en ytterst fysisk elskovsscene med den unge, spreke sjåføren i firmaet.
Bilder av Finland
Det er vanskelig å lese dette uten å bli fylt av medynk med den arme Jaakko, samtidig som man begynner å fundere litt over nasjonale stereotypier.
Antti Tuomainens bøker har blitt omtalt som Helsinki noir, en tydelig østlig og ytterliggående versjon av det etter hvert noe forslitte begrepet Nordic noir. Her er det tunge depresjoner og rikelige doser med mørk humor.
Slik innfrir Tuomainen til gagns forventningene til alt finsk, som her til lands ble sementert med det fenomenet vi kaller finsk fjernsynsteater. Om dette betyr at det er slik Finland virkelig er, eller at vi i Norge bare importerer de historiene som bekrefter vårt inntrykk av den finske nasjonalkarakter, er ikke godt å vite.
Det er ikke alle krimromaner der en kamp på liv og død i ei badstu glir organisk inn i handlingen, men her føles det svært naturlig.
Å etterforske sin død
Som om ikke den hardt plagede Jaakko hadde nok å bekymre seg for, må han også slå tilbake et fiendtlig angrep mot firmaet sitt som driver med eksport av høykvalitets-matsopp til Japan.
Han veksler mellom sjalusi mot den troløse kona, dødsangst, desperate forsøk på å overleve i forretningslivet – og det viktigste, som for Jaakko er å oppklare mysteriet med sin egen død. Han gjentar stadig vekk: «Jeg er myrdet», og er noe så uvanlig som en detektiv som må oppklare mordet på seg selv.
Tuomainen skriver ikke serielitteratur i vanlig forstand. Hovedpersonene i disse romanene er ytterst sårbare, de har dårligere odds for å overleve til neste bok enn den gjengse litterære detektiv. Debutromanen «Helbrederen» blir nok fortsatt stående som den sterkeste. Det er en dystopisk miljøthriller lagt til et fremtidens Helsinki, der miljøødeleggelsene – i tråd med sjangeren – har slått ut i et vedvarende regn.
Lattervekkende
«Mannen som døde» er høyst leseverdig. Den er spennende, til dels direkte morsom. Mørk humor har jo den egenskap at den ikke alltid er til å flire av, men her ler jeg høyt flere ganger under lesingen.
Jeg synes ikke at løsningen på mordmysteriet er av det mest elegante eller troverdige slaget. Men i et svart, absurd finsk krimunivers, er det kanskje grenser for hvor mye rasjonalitet og logisk konsistens man kan forlange.
