Gripende grusomt

«Et bilde sier mer enn tusen ord» het det før i verden, men slik er det nok ikke lenger.

I informasjons- og bilde­flommen er både ordene og bildenes kraft svekket. Vi kan ikke vente at en kronikk eller en bok kan kaste en brann­fakkel inn i det offentlige ordskiftet og endre opinionen.

Tekster leses ikke lenger, flyktige inntrykk preller av. Ytringer og bilder glir forbi i en endeløs strøm uten at vi makter å ta det inn.

En sjelden gang kan imidlertid noe stikke seg frem fra bilde­flommen og gripe fatt i oss.

Forbrente rester av en hverdag

Jeg hadde en slik opplevelse på utstillingen «Makt og avmakt» på Nitja, hvor syv kunstnere reflekterer rundt makt­bruk, overvåking og krig. Ikke bare på slag­marken, men også i media som en kamp om sann­heten.

Den ganske enkle installasjonen er skapt av den ukrainske, Oslo-baserte kunstneren Lesia Vasylchenko (1990).

På et bord med en hvit damask­duk står blant annet et smeltet stett­glass forvandlet til noe som liknet krystall. Et porselens­objekt, som kanskje en gang var en vakker skål, er krøllet sammen og minnet om en skakk konkylie.

Dette er gjenstander hentet fra utbombede hus i Mariupol i Donetsk. Jeg står en lang stund og ser på disse ugjenkjennelige restene av noe som en gang var et hjem, en del av noens morgen­stund eller etter­middag.

Sjelden har krigen kommet så ubehagelig nær som i møte med dette verket.

Aktiv innlevelse

Hvordan kan vi få hjelp til å leve oss inn i andre menneskers situasjon?

Mennesker som er rammet av krig og jaget på flukt. Er det mulig for oss i vår privilegerte virkelighet å forstå?

Disse spørsmålene tar den tyske kunstneren Anna Konik opp i en video­installasjon der hun har intervjuet kvinnelige flyktninger i forskjellige storbyer.

Siden har hun latt en lokal kvinne i den samme byen fremføre intervjuet. For noen av disse kvinnene ble historien for sterk, som der en mor skulle formidle ordene til en annen mor som hadde mistet barnet sitt.

Det gjør inntrykk på meg hvordan hun trekker ikke bare de lokale kvinnene, men også meg som betrakter, inn i flyktning­kvinnenes liv – og tvinger oss til aktiv deltakelse.

Krigens spillbrikker

Det første verket som møter meg når jeg trer inn i den store, lyse utstillingssalen, er laget av den norske kunstneren Audun Jansen Haga (1992).

Det er et podium fullt av små, keramiske skulpturer. Gjennom en egen­artet brenne­teknikk skaper han et inntrykk av at objektene er eld­gamle og kanskje hentet frem fra jorden.

Skulpturene kan minne om brikkene på et spill­brett, eller kanskje leketøy på en hylle i et fortidens barne­rom. En mektig ørn er lagt på siden som et kantret makt­symbol.

Mellom kjente objekter vi forbinder med krig, som fly, bomber og missiler, ligger en liten fugl død på ryggen med et stort sår i buken.

Jeg blir stående og gruble på hva kunstneren egentlig vil si oss.

Er disse brikkene et bilde på krigens maktspill, eller handler referansen til leketøy om gårs­dagens små­gutter som i dag tvinges ut på slag­marken?

Uansett griper verket meg i sin enkelhet, med de tilsynelatende gamle våpnene, og den døde fuglen som et symbol på den tapte freden og hverdags­gleden i krigs­sonen.

En liknende symbolikk finner vi i film­verket til den ukrainske kunstneren Olia Fedorova (1994).

På veggen er en åker full av solsikker. Solsikke­åkrene er et kjent syn i Ukraina og har blitt et bilde på fred, utvikling, vekst og blomstring. Fedorova referer også til disse åkrene som steder der man kan gjemme seg, men der også farer kan ligge på lur.

I tillegg har kunstneren skapt et verk som er begynnelsen på et større prosjekt der hun uttrykker sinne og sorg over krigen.

I skjul for bomber og granater har hun skapt et banner av gammelt sengetøy og tilfeldige tekstil­rester der hun har skrevet. «Fuck you I´m still alive».

Selv om tekst­verket er svært direkte i sitt budskap, gjør det likevel inntrykk på meg som et umiddelbart vitnes­byrd fra krigs­sonen.

Rått, realistisk og fengende

Utstillingen «Makt og avmakt» er ikke noen feel good-opplevelse.

Den tvinger oss til å ta innover oss krigens rå brutalitet. Perspektivene og refleksjonene vi møter, bærer på et dypt alvor.

Det er slett ingen enkel oppgave å skape en utstilling som dette, det kan fort bli enten vagt eller parole­aktig.

Her opplever jeg at de klarer å skape en interessant, vakker og vond utstilling som henter frem det tidløse i denne aktuelle realiteten.