Eventyrlig og omstendelig

Hvite menn på sokkel har hatt det tøft den siste tiden. Dette gjelder særlig de som på en eller annen måte har vært involvert i kolonialiseringen av verden.

Bysten til Carl Lumholtz (1851–1922) har stort sett fått stå i fred i Søndre Park i fødebyen Lillehammer.

Sponset av magnater

Idéhistoriker Morten Strøksnes viser at kolonialismen og ønsket om å dokumentere og kartlegge verden hang sammen. Dette er kanskje den store erkjennelsen i boken.

Lumholtz og de andre oppdagelsesreisende ble sponset av kapitalister og stater som ønsket tilgang til jordens ressurser.

I dette landskapet manøvrerte Carl Lumholtz med en tilsynelatende ubegrenset stå-på-vilje, nysgjerrighet og humør.

Han startet som botaniker og zoolog, men forsto raskt at det like mye var menneskene han var interessert i.

Rått presisjonsnivå i bushen

Den første reisen gikk til Australia i 1880, med seilskuten «Einar Tamberskjælver», og dette er også bokens første del.

Hovedkildene er Lumholtz' egne bøker, samt dagbøkene, notatbøkene, og loggbøkene som befinner seg i Oslo på Kulturhistorisk museum.

Morten Strøksnes gir oss på ekte følelsen av å være til stede på bakkenivå, samtidig som han med et mildt, men samtidig kritisk, blikk vurderer dokumentene og fotografiene Lumholtz etterlot seg.

Sanger rundt leirbålet

Dette kunne virkelig ikke vært gjort bedre. Strøksnes har et helt rått presisjonsnivå når han skildrer Lumholtz' jakt på nye funn i den australske bushen.

Stemningen rundt leirbålet er upåklagelig. Lumholtz og aboriginene begynner til og med å synge sammen:

Carl Lumholtz bidro med sanger fra sine trakter. Selv trekker han frem «Jeg har sejlet verden rundt og spadseret mange mil» av den danske revyforfatteren Erik Bøgh.

Velger seg «stråmenn»

Når Strøksnes flyr inn til de samme områdene, i Lumholtz' fotspor, går det umiddelbart noe mer trått. Han er rett og slett en litt for melankolsk reiseleder.

Morten Strøksnes skriver best når han har en, ja, kanskje vi skal kalle det en stråmann?

I forrige bok innførte han en gammel kompis. Maleren Hugo skapte den nødvendige dynamikken i «Havboka», som han fullt fortjent fikk både Brageprisen og Kritikerprisen for.

Denne gangen er det Lumholtz som, med sin ukuelige optimisme ute i felt, balanserer ut Strøksnes' hang til (velbegrunnet) svartsyn og melankoli.

Fiskehode i Jakarta

Prosjektet er tydelig nok. Han vil

Vekslingen mellom nåtid og fortid fører uansett at boken eser ut og blir i overkant omstendelig.

Kanskje er det bare jeg som er for preget av vår tids kjas og mas ute av stand til å la meg falle inn i denne bokens saktegående rytme over 814 sider?

Boken er for lang, men samtidig er det noen helt ubetalelige scener som plutselig dukker opp, og som jeg ikke ville vært foruten.

Som når Strøksnes – i nåtid – får servert en fisk i den indonesiske hovedstaden Jakarta, som ser ut som det nylig avkappede hodet til en nyfødt kalv.

Møter gjenferdet

Eller når han lar seg lokke med på en hanekamp, og konsekvent setter pengene på den tapende fuglen.

I slike øyeblikk blir kanskje det umulige mulig – å komme i kontakt med Carl Lumholtz' gjenferd i det Strøksnes handler i hans ånd.

Syntesen mellom de to tidsnivåene gjør at leseren også får de samme synene som forfatteren får:

Dette kan også forstås i metaforisk forstand. Det finnes ingen snarveier. Ikke for forfatteren – men heller ikke for leseren.

Det er denne ruten vi skal gå opp for at vi skal kunne nå vårt mål.

Frem fra glemselen

Den som holder ut, vil føle en tiltagende lojalitet til hvordan forfatteren har bygget opp boken. Det skjedde i alle fall med meg.

Morten Strøksnes er verken ute etter å bygge Lumholtz opp eller å rive ham ned. Men å børste av ham glemselens slør som har lagt seg som et lett snølag på denne forskeren og oppdagerens skuldre.

Jeg føler jeg kjenner ham nå. Jeg føler meg opplyst.