Et gripende farvel ved havet

I romanen «Brannen» (2022) av tyske Daniela Krien går hoved­personen innom en bok­handel på jakt etter en bok som skal hjelpe henne med å komme gjennom pandemien.

Hun kommer ut igjen med en roman av Elizabeth Strout.

«Brannen» var en god pandemi-roman, men Krien har et lite stykke igjen før hun er på nivå med sin amerikanske kollega.

Det er ikke et argument mot å lese Krien (gjør det!). Det er et argument for å lese Strout.

Hun er en av de beste vi har akkurat nå.

I «Lucy ved havet» kommer viruset inn i familien til Strouts forfatter-hovedperson Lucy Barton.

Som om ikke det var nok, sitter Donald Trump fortsatt ved makten i Det hvite hus. I løpet av romanen skal også okkupasjonen av kongressen flimre forbi på TV-skjermen.

Stikker fra New York City

Vi er altså tilbake i skjebne­måneden, mars i 2020. Eksmannen William tropper opp i leiligheten til Lucy og sier at de må reise fra byen.

Han har leid et hus ved havet i (den fiktive) byen Crosby i staten Maine. Han sier de skal være der et par uker, men det blir lenger.

Mer har jeg egentlig ikke lyst til å si om handlingen – fordi jeg brenner etter å komme raskt til alle de presserende temaene som denne romanen behandler.

Men hvor skal jeg begynne? Det er jo så mange av dem!

Ta for eksempel dette med at vi sjelden bare har ett menneske i livet vi bryr oss om.

Oftest har vi flere, som fyller ulike behov.

Dette emnet var også tungt inne i forrige roman, «Å, William».

I «Lucy ved havet» foretar Strout en forsiktig og kontrollert utvikling av person­galleriet. Vel fremme i Maine dukker det opp en gammel bekjent av William, Bob, som, i motsetning til William, alltid hører etter når hun har noe å fortelle.

Men William har andre kvaliteter. Han har evne til begeistring.

Muntlige tanker

Som smitter og som gjør meg emosjonell.

For å være ærlig har jeg både ledd og grått inne på det lille leserommet her på NRK Marienlyst.

Lucys tanker har noe muntlig ved seg. Det er som om hun sitter ved siden av meg, og betror seg til meg på den utprøvende, spørrende måten som kjenne­tegner en virkelig samtale.

Det er som om jeg hører hver eneste tanke!

Lucy forteller historien i tilbake­blikk. Det som interesserer henne, og forbløffer henne, er hennes egne, manglende evne til å reagere adekvat på det som skjedde da det skjedde:

Sammen med Lucy og William gjennom­lever jeg pandemien på nytt, og tenker over hva denne typen ytre, politiske hendelser gjør med romanen, om den forandrer noe.

Svaret er fint lite.

Frykter egen egoisme

Pandemien blir en metafor for en sjelelig tilstand Lucy allerede kjenner.

«Barn­dommen min var en nedstengning», tenker Lucy.

En verden i krise gir Strout anledning til å bore videre inn i konfliktene som hjemsøker enhver familie – om det nå er sorgen etter å ha mistet noen, eller frykten for at man skal miste kontakten med barna når det er blitt voksne og skal leve sine egne liv.

På toppen av dette kommer Lucys evige frykt for at hun grunn­leggende sett er egoistisk og mangler evne til virkelig å bry seg.

«Det er rart når jeg ser tilbake på det nå at jeg ikke ante hva som sto på», tenker Lucy Barton.

Ser sprengkraften

Det blir nesten litt for mange sånne setninger, de fungerer nærmest som et refreng.

Kanskje er dette det grunn­leggende poenget med «Lucy med havet»?

At vi skal ane litt mer av hva det var som traff oss, selv om vi ikke maktet å ta det helt innover oss.

Men så viser det seg at det i andre situasjoner er det Lucy, ikke William som oppfatter og tolker situasjonen.

Når våre to godt voksne helter kjører ut på bonde­landet i Amerika, i det Amerika som vi har sett skildret i dokumentarene til Thomas Seltzer, er det Lucy som oppfatter den mulige spreng­kraften i det som skjer.

Mennesket Lucy vender seg kanskje bort fra katastrofen, men dikteren ser sammen­hengene på et dypere nivå.

Og, i Strouts tilfelle, på et svært høyt litterært nivå.

Det kan nok hende at dette er det siste vi ser til William og Lucy.

Det ble i så fall et gripende farvel der ute, i havgapet.