Anmeldelse

Underholdende om dumskap, rasisme og vår tid

«Litt av en tid» går rett inn i den tiden der instagram-kontoen og selvpromotering dyrkes, men ikke hjelper det minste mot rasisme og urett.

Bokomslag "Litt av en tid" og Kiley Reid
Foto: pløselig versjon av bildet David Goddard / Aschehoug
Bok

«Litt av en tid»

Kiley Reid

Oversatt av Vibeke Saugestad

Roman

Januar 2021

Aschehoug

Romandebutanten Kiley Reid har skrevet en både morsom og sjarmerende roman om rasisme.

«Litt av en tid» gjør narr av så vel wokeness («krenkehysteri»), som av en del velbergede hvite menneskers omsorg for sin egen feel good-korrekthet. Og under det hele løper en strøm av stort, usagt alvor og innvevd forbannelse.

Handlingen i romanen foregår i byen Philadelphia i 2015, og overgangen til 2016. Bokas viktigste ressurs er vår heltinne og hovedperson Emira Tucker. Hun har en bachelorgrad. Hun skriver 125 ord i minuttet på maskin. Hun er 25, snart 26. Etter den bursdagen har hun ikke lenger helseforsikring gjennom foreldrene sine.

Det er på tide å finne ut hva hun vil gjøre med yrkeslivet sitt – skåre noen flere voksenpoeng, men det er ikke så lett.

Svart barnevakt, hvitt barn

Emira blir i stedet værende i den timebetalte jobben som barnevakt for Briar, den 3 år gamle datteren til Mr. Og Mrs. Chamberlain. Han er nyhetsanker i lokal-TV, hun en navngjeten blogger, selvhjelps-kjendis og aktør på de tullball-markedene som suger sin energi av sosiale mediers algoritmer.

Alix Chamberlain er også en bortskjemt, hvit kvinne, helt over seg over å ha et så godt forhold til den svarte, flinke barnevakten sin.

Så godt er det forholdet at Alix en sen kveld, ved en krise i hjemmet, synes hun kan ringe Emira og be henne komme og ta vesle Briar med til den nattåpne butikken en stund. Emira trenger pengene og gjør som hun blir bedt om.

Det bli trøbbel. Ung svart kvinne, antrukket til fest, med et lite, hvitt barn i butikk en sen kveld. Vakt hentes av hvit, bekymret kvinne. Vakt stiller spørsmål, hisser seg opp, blir ubehagelig. Emira prøver å svare for seg, men ikke før hun får tak i Briars far, løser det seg opp.

Denne episoden blir bokas kjernepunkt, mest fordi en ung, hvit mann – høy og ganske kjekk – filmer det hele med telefonen sin, og tilbyr filmen til Emira. Hun kan publisere den, saksøke butikken for en masse penger, og sørge for at den dumme vaktmannen får sparken. Vil hun ikke det?

Nei, Emira vil ikke det. På ingen måte. Absolutt ikke. Hun vil ikke publiseres på nett, har ikke engang instagram-konto. Hun ber mannen, som heter Kelley, slette filmen. Det gjør han, etter å ha sendt Emira en kopi. Men de to, Emira og Kelley, møtes igjen flere ganger. Slik blir romanen også en kjærlighetshistorie, en stund.

Harselerende festlesing

Det er svært mye godt å si om denne boka. Den er langt på vei en typisk underholdningsroman, uten at det tar brodden fra noe som helst.

Rent språklig, særlig i de til dels spinnville samtalene mellom Emira og venninnegjengen hennes, er teksten festlesing. Samtidig greier Kiley Reid elegant å gjengi tanke- og snakkesettet til Alix og hennes vennekrets av vellykkede karrierekvinner – akk så feministisk rettsporede med finstilte antenner for hva som kan tenkes og sies i møtet med andre, mindre heldig stilte – som fargede barnevakter og annen betalt hjelp.

Det er i slike sekvenser, de indirekte kommenterende, at Vibeke Saugestads oversettelse skinner aller klarest: På kornet, vittig og spisst, akkurat som originalen.

Reid harselerer godt med de sosiale mediene, jakten på følgere og hjerteklikk, men blir aldri sær og moralistisk, bare morsom. Og hvordan skal det gå med en Emira som ikke engang har instagram-konto, og slett ikke vet hvordan teknologiens verden fungerer? Det siste viser seg å være et godt spørsmål.

Midt i en handling som etter hvert skrur seg grundig til, får Kiley Reid plass til et fint portrett av vesle, kloke og ytterst snakkesalige Briar, Emiras favorittmenneske. Det nære forholdet de to utvikler i skyggen av en Alix som strengt tatt ikke har tid til å like det rare barnet sitt, er nær verdt lesingen i seg selv.

Jeg vokter meg vel for å si mer om hvor det hele bærer, men slår fast at populærroman-formatet rommer så mangt, inkludert levende mennesker, skarp observasjon og krass kritikk.

Det går an å innvende at historiens logikk bygger på et par tilfeldigheter av nesten absurd format. Når det allikevel går veien for Kiley Reid og romanen, skyldes det både den litterære selvfølgeligheten sammenfallet presenteres med, og at boka hele veien oppleves som relevant for den tiden den snakker om.

Litt av en tid, ja.

Alle anmeldelser fra NRK finner du her.

Anbefalt videre lesing: