Anmeldelse

En langsom thriller for rolige dager

«Lang lysende elv» er en spenningsroman som pakker forbrytelsene inn i det livet som må leves – på godt og vondt. Den er blant de beste jeg har lest i år.

Bokomslag "Lang lysende elv" og Liz Moore
Foto: Maggie Casey / Aschehoug
Bok

«Lang lysende elv»

Liz Moore

Krim

2020

Aschehoug

«Lang lysende elv» er en spenningsroman, ja, men av det langsomme slaget. Det er også et av dens viktigste fortrinn.

Som mange andre av de beste kriminalbøkene, gir boka stort sett blanke i om den er en ekte krim eller ei. Visst handler den om mord og oppklaring, men enda mer om andre ting, som rus, avhengighet, opioid-epidemi og prostitusjon, og om amerikanske bydeler i forfall, men også om familie, søskenkjærlighet og omsorg.

Vår helt og protagonist er Michaela Fitzpatrick. Hun er av irsk avstamningen, og blir kalt Mickey i det daglige. Hun er enslig mor og jobber som uniformert ordenspoliti i Philadelphia-bydelen Kensington.

Mickey frykter alltid at det denne gangen skal være søsteren Kacey hun kommer til å finne når hun og patruljebilen kalles til en forhutlet og død kropp – helst en overdose. Mickey har knapt tall på hvor mange ganger hun har funnet søsteren sin «død» siden det raste utfor med dopet, etterhvert heroinen.

Kvalt offer

Kensington er milevis unna sin londonske navnesøsterbydel. Philadelphias versjon var en gang et blomstrende område for industri og handel. Nå står nesten alt tomt og venter på hipstere og investorer. Det er finerplater for vinduer og døråpninger, mens inne i bygningene lever gifthandelen og dens avhengige.

På gatehjørnene står jentene og venter på kunder og finansiering av neste dose. Blant dem bruker Kacey å stå. Nå har hun vært borte en måned.

Denne dagen, idet Mickeys fortelling begynner, er frykten den samme, gamle. Men det er ikke Kacey som ligger der, Mickey kan puste ut, men så blir hun var disse små rosa prikkene rundt øynene og kinnbeina – tegn på kvelning.

Mickey har med seg en ny partner på opplæring denne dagen, Lafferty. Mickey tegner og forteller. Tilkaller apparatet av åstedsgranskere, og drapsetterforskere. Hvem legger mye arbeid i en drept stoffmisbruker og prostituert? Det går sakte, Mickey vil ikke gi seg, og hjemme har hun det viktigste av alt og alle: den vesle sønnen Thomas.

Mye som løfter boka

«Lang lysende elv» er på ett nivå en relativt tradisjonell politiroman, i den forstand at vi har en etterforsker som nekter å bøye seg for byråkrati, fordommer, motstand. At den samme etterforskeren er kvinne og mor, er ikke vanlig, men det er alt det andre som løfter boka over det store grosset. En families tunge historie med svik og avhengighet, en mor som ble borte, en bitter tante som må overta barna hennes. Det er det skadeskutte vennskapet med patruljepartneren Truman, og Kacey, den fortapte søsteren som det ikke finnes håp for.

Så dukker det opp flere lik som ligner på det første.

Jeg har lest et par intervjuer med Liz Moore om denne bokas tilblivelse. Arbeidet med boka begynte i 2009 da hun slo faglig følge med fotografen Jeffrey Stockbridge. Han jobbet lenge med å dokumentere livene til Kensingtons utallige opioid-avhengige.

Må ikke slukes

Et tiår, og mange intervjuer og menneskemøter seinere, foreligger altså «Lang lysende elv», nå også på norsk. Denne lange prosessen har også resultert i en svært innsiktsfull og empatisk innsikt i rusavhengighetens problematikk og konsekvenser. Også det er en grunn til å lese denne boka.

Det er ei lang bok, over 500 sider. Jeg skrev i starten av denne anmeldelsen at det også er en langsom roman. Den skal altså ikke slukes, eller leses av den travle, men inntas med ro, gjerne i passe store biter. Slik kan leseren også glede seg over Knut Ofstads fine oversettelse – ikke uventet fra den kanten.

«Lang lysende elv» er helt klart en av de beste spenningsromanene jeg leste før denne påskesesongen.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: