Anmeldelse

Begripelig om noe ubegripelig

En sakprosa for barn. Om 22. juli. Går det an? Svaret er ja, boken finnes, den heter «La oss snakke om 22. juli». Er den vellykket? Ja og kanskje.

Omslag og forfatterbilde for «La oss snakke om 22. juli» av Thomas J.R. Marthinsen.
Foto: Bokvennen Solum
Bok

«La oss snakke om 22. juli»

Thomas J.R. Marthinsen

Illustrert av Els Cools

Sakprosa

2021

Solum Bokvennen

Det er på tide med en bok som tar for seg spørsmålene barn har om 22. juli 2011, skriver Thomas J.R. Marthinsen i innledningen. Antagelig har han rett i det.

Samtidig er det lett å undres: hadde det vært enda bedre om Marthinsen eller et annet klokt hode hadde fått denne idéen og satt den ut i livet i 2012 eller -13, mens mange barn og unge fremdeles gikk rundt med de nære minnene om sine egne og omgivelsenes reaksjoner.

Når det er sagt, denne boken kommer nå og ikke da. Slik må vi lese den.

Å fremstille dypt alvorlige tema for barn, på deres antatte premisser, kan noen ganger bil krampaktige øvelser i språklig og innholdsmessig forenkling og neddemping av fakta.

Jeg er glad for å slå fast at Marthinsen og hans bok styrer tydelig og greit unna den fallgruven. Riktignok er setningene ikke alltid krystallklare, allikevel skinner ønsket om og viljen til saklig og begripelig framstilling igjennom hele veien.

Det barna tenker på

Prosjektet er delt i to: Thomas J.R. Marthinsen reiste først rundt i Norge, til en rekke barneskoler og sanket spørsmål, barnas spørsmål. Hva lurte de på om det som hendte den fredagen i fellesferien i 2011? Underforstått, i en voksen sammenheng: hva visste de allerede, hadde de overhodet spørsmål? Hva tenkte barna?

Neste ledd var å ta med barnas spørsmål til voksne mennesker som kunne svare og legge dem fram.

Spørsmålene var mange og ikke minst, konkrete. Som i dette, fra en gutt på Kyrksæterøra: «Kos type syk var han?»

Akkurat dét spørsmålet ble stilt til psykiateren ved Gaustad sykehus, Kjersti Narud, som sier det er et stort spørsmål (min uth.) og legger til: «At en person skulle skyte og drepe barn og unge mens han hadde blikkontakt med dem? Det går ikke an. (...) Det er gal manns verk, det».

Dette kapitlet diskuterer også mulige forklaringer på terroristens tankesett og handlinger, en barndom der mye gikk galt, er det synd på mannen? Var han tilregnelig eller ikke, hva vil det si å være gal? Hvorfor var de sakkyndige uenige etterpå og hva betyr dommen. Er det hevn?

Ja, svarer psykiateren, det er hevn. Hun tror ikke at vi som samfunn hadde klart at en terrorist som gjorde noe så bestialsk mot unge mennesker ikke skulle straffes med lovens strengeste reaksjon.

Illustrasjon av Els Cools fra boken «La oss snakke om 22. juli».

VAKRE BILDER: Den belgiske illustratøren Els Cools løfter boken.

Foto: Solum Bokvennen

Å skrive om noe ubegripelig

Psykiateren Kjersti Narud er altså en av flere voksne eksperter som møter barnas spørsmål. To politifolk beskriver dagen fra sine ståsted den dagen alt skjedde: Oslo sentrum og Utøya. Statsminister Erna Solberg prøver først og fremst å svare på dette: Er vi trygge nå? Kan det skje igjen? Forfatter og journalist Øyvind Strømmen snakker om fremmedfiendtlighet og hatprat på nettet og blir (for meg) på overraskende vis den mest uklare, mest ulne, av de som snakker i boka. Det stikk motsatte er tilfellet med tidligere AUF-leder Ina Libak, hennes beretning om den fredagen er nesten ikke til å lese. Samtidig som den er fint satt inn i en nåtid, et ti-år etter.

Jeg har allerede antydet at idéen bak «La oss snakke om 22. juli» er god, endog helt utmerket. Jeg mener også, etter to gjennomlesinger, at den i all hovedsak er godt utført.

Forsøket på å skrive noe begripelig for barn om noe ubegripelig (bortsett fra at det faktisk hendte), leser jeg som både oppriktig og ærlig.

Om Thomas J.R. Marthinsen faktisk har lykkes eller ei, blir for meg et spørsmål om hvem publikum er. «Barn» er et vidt begrep i våre dager. På bokas bakside står det 9+, det tror jeg nesten er farlig optimistisk.

Jeg har kjent og kjenner noen ganske oppegående ni-åringer. Jeg kan ta feil, men er ganske sikker på at de hadde gitt opp denne boken. Jeg er ikke engang sikker på at de hadde orket en høytlesing med utbytte. Hvor langt opp i årskullene vi måtte for at dette skulle fungere godt, er nokså uinteressant her: Barn er ulike, modnes ulikt.

For de litt større barna

Samtidig er det noe språklig som skurrer. Jeg tenker: hvor ligger egentlig forenklingen, fra det voksne språket til det barnlig–tilpassede? Det slo meg underveis at det ene kapitlet som er viet den voksne leseren lyder svært likt det som ellers står i denne teksten. Er det barnetilpasningen som skinner igjennom, eller motsatt: at det mer voksne språket tvinger seg på hele veien.

Sikker er jeg ikke, men gjetter at mine forbehold mot denne bokens innfallsvinkler hadde vært færre og svakere hvis den i utgangspunktet var rettet mot litt eldre barn. Kanskje er 12+ mitt beste tips.

Når alt dette er sagt, «La oss snakke om 22. juli» er en interessant og viktig sakprosabok, rettet mot et ungt publikum som kan trenge noen faste holdepunkt i en utydelig verden.

Det kan godt være at også yngre barn kan ha utbytte ved voksnes tilstedeværende lesehjelp. For eldre barn og unge bør det være mye å hente i denne boken.

Skulle ikke det være nok: Den belgiske illustratøren Els Cools bilder bidrar til å løfte denne utgivelsen til noe som nærmer seg det vakre.

Anbefalt videre lesing: