Dette er en bredt anlagt roman, den første i en planlagt trilogi. Trilogiens tittel er «Ruijan Rannalla – Sanger fra Ishavet».
Det finske hører med, for her er historien om finske innvandrere til Finnmark midt på 1800-tallet.
Hvem var innvandrerne til Finnmark?
Jeg-fortelleren er den vidunderlig vakre Brita Caisa Seipajærvi. Det er hennes lidenskap og legende hender beretningen kretser om.
Men Arvolas prosjekt er større enn å skildre hjerter i brann på tvers av lov og allmenn moral. Menneskets kår i nord blir beskrevet gjennom strabasiøse reiser, nabokrangler, dødfødsler, fremvekst av handelssteder, bibellesing og ganning.
Boken gir et fargerikt bilde av intenst liv i et landskap som er langt fra så øde og karrig som man kunne tro.
Arvola åpner med et spørsmål. Året er 1859, og hun spør: Hvem holdt til i Lappland i disse tider?
Dette er forfatterens stemme. For hvert år – det er fire årsskifter i dette bindet – bryter Arvola Brita Caisas fortelling med en faktaboks, nærmest, der hun refererer til folketellinger, forklarer hvilke ulike folkegrupper som møtes og gir bakgrunn for navn på tettsteder på den respektive tiden.
Det ligger mye kunnskap her, som det gjør i teksten for øvrig. Der kan faktaopplysningene bli for tydelige, lagt inn i en replikk mellom to som begge burde kjenne til forholdene. Dermed brytes illusjonen, og vi blir omstendelig minnet om at fortellingen ikke er utfyllende nok i seg selv.
Feberhet elskov
Det er selvfølgelig lidenskapen som er drivkraften i fortellingen. Brita Caisa har to sønner med to ulike menn, men har aldri vært gift. Nå vil hun begynne et nytt liv i et nytt land, uten skammen som kleber ved henne. Målet er å skaffe seg en ektemann, en trygg forsørger for henne og sønnene.
Utfordringen er bare at Brita Caisa er så vakker at knapt noen mann kan ta øynene fra henne. Det gjelder like mye gifte som ugifte.
Brita Caisa selv lar følelsene styre, og maken til het kjærlighetslengsel – og like dampende elskov – er det lenge siden jeg har lest om i en norsk roman.
Brita Caisa tar ikke de klokeste valgene. Men leseren får stor sympati for henne.
I tillegg til sin skjønnhet er hun utrustet med helbredende krefter, og dem bruker hun, til sine medmenneskers beste. Vår heltinne har rett og slett et stort og bankende hjerte.
Det er det eventyrlige i livet Arvola skriver frem, da er det vel ikke til å unngå at det kan føles svulstig iblant.
Gjør leseren nysgjerrig på historien
Den historiske rammen gjør kanskje at Arvola skriver mindre uforutsigbart enn tidligere. Overraskende sprang er nettopp noe av det jeg har satt pris på hos henne, både i de tidligere romanene hennes og i de friske barnebøkene om Buffy By.
Med sin sterke kvinneskikkelse skriver Arvola seg opp mot Herbjørg Wassmo. Assosiasjonene kan også gå til Roy Jacobsens kritikerroste Barrøy-serie eller Britt Karin Larsens fine fortelling om finnene som kom til Norge lenger sør.
Dette første bindet har gitt meg ny kunnskap om kvensk kultur. Jeg visste ikke at mange av de første finske jordeierne i Neiden måtte selge gård og grunn på tvangsauksjoner, fordi de ble lurt av norsktalende kjøpmenn.
At skoltesamene har fått navnet sitt etter en eksem som gjorde hodebunnen full av sår, var også nytt for meg.
Arvola har fått meg til å oppsøke leksikon og nettkilder – det er et pluss ved boken!
Problematisk fortellerstemme
Men jeg har altså noen innvendinger.
Den viktigste er Brita Caisas fortellerstemme. Den er ikke konsistent, selv om den blir tydeligere ettersom kjærlighetshistorien rulles ut.
Innimellom bryter forfatterens stemme gjennom. Som i starten, når Brita snakker om at «ingen pennestrøk er mennesker», og forteller om faktene hun har lært av sin døde søster.
Hun er best i det konkrete, fysiske:
Dernest: Hun levner ikke mye til leserens egen fantasi. Det meste legges ut i klartekst.
Jeg setter pris på den storslåtte ambisjonen om å skildre et helt folks historie gjennom et lite, følelsesstyrt menneske. Jeg trives også når Arvola av og til lar romanskikkelsene sine trå til med en virkelig skrøne.
Mer av det – så blir jeg med på neste vers av sangene fra Ishavet.
Hei!
Hei! Jeg er litteraturkritiker i NRK og anmelder bøker både for barn og voksne. Virkelig gode bøker jeg har lest i det siste, er Ikke mennesker jeg kan regne med av Kyrre Andreassen, Under brosteinen, stranden! av Johan Harstad og Lisa gikk til skogen av Kjersti Annesdatter Skomsvold.
Her kan du lese saken min om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle.
