Dommens dag over Homo sapiens

«Klimaboka» er det treffende navnet på den andre boka til verdens mest kjente klima­aktivist.

Denne gang har Greta Thunberg fått med seg et kobbel av forskere, skribenter og aktivister, som skriver hvert sitt korte kapittel av totalt litt over åtti.

Spennet er stort: fra saklig natur­vitenskap, via dystre, mer eller mindre apokalyptiske prognoser, til appeller fra natur­romantiske urfolk og politiske tenkere og agitatorer.

Et kor av aktivister

Hver bidrags­yter slipper til med en kort tekst. Total­effekten er trolig tenkt å være som et globalt kor av klima­aktivister, som gjenspeiler den internasjonale grasrot­bevegelsen klima­saken ønsker å være.

Gjennom det hele vandrer Greta som en slags gammel­testamentlig Pippi, som tordner og refser oss for våre synder og bunnløse egoisme.

Hør anmeldelsen av «Klimaboka» i «Åpen bok: Kritikerne»:

Klima­spørsmålet er utvilsomt en av de aller største politiske sakene i vår tid.

Men i «Klimaboka» ser det ut til at bevegelsen er i ferd med å gå inn i en radikaliserings­prosess, der det handler mer om å utkonkurrere de andre i bevegelsen om å være mest rettroende, enn å få til faktisk forandring.

Og det er synd, ikke minst for klimaet.

Tallenes tale

Fortellingen begynner i det saklige og beskrivende. Her er det klimavitenskap, fysikk og kjemi som dominerer.

Og ikke minst: tall. Et mylder av tall. Mengder av tallfestede prognoser og spådommer om fremtiden, for mange til å gjengi her.

Alle disse tallene er ment å skulle understreke det vitenskapelige i analysen, men leseren bør møte fremstillingen med et kritisk blikk.

Selv om man slår av litt på de mest katastrofale fremtids­scenarioene, er det jo fortsatt gode grunner til å foreta seg noe med drivhus­gassene i atmosfæren.

Men lite tyder på at skribentene i «Klimaboka» har noe incitament til å trekke frem «best case»-scenario.

Teknoskepsis

«Thunbergianerne» er tilhengere av forskning og vitenskap – så lenge den bekrefter og under­bygger den store fortellingen om menneskenes ødeleggelse av naturen.

På den annen side er den moderne verden, på godt og vondt, skapt ved hjelp av naturvitenskap og tekniske fremskritt.

Ja, natur­vitenskapen har gitt oss levestandarden og alle de tekniske dingsene som setter planeten i fare, men den har også gitt oss innsikt i problemene. Kan den så hjelpe oss med å løse dem?

Her er Thunberg & co. skeptiske, og det kommer tydelig fram i boka.

Jo, teknologien kan bidra, men først og fremst må det system­forandring på linje med en rødgrønn revolusjon til. Redningen for kloden ligger i visdommen fra urfolks­kvinner, ikke fra hvite, privilegerte cis-ingeniører.

Vestlig arvesynd

Klima­bevegelsen har blitt kritisert for å ville legge lokk på all utvikling og velstands­økning i de fattige delene av verden ved å begrense tilgangen på energi og råmaterialer.

I «Klimaboka» blir denne innvendingen løst gjennom en venstreradikal fortelling om vestlig synd og soning.

Den tredje verden kan ta det helt med ro, fordi de vil bli grundig kompensert fra de rike i verden – som tross alt har skylden for alle problemene.

Slik formulerer Thunberg det:

Budskapet er at under­trykkelsen og utnyttelsen av naturen er en forlengelse av under­trykkelsen av underklassen og ikke-hvite folkeslag – forbrytelser som Vesten nå må betale for.

CO2-utslipp omtales i fullt alvor som kolonisering av atmosfæren.

Dette er en virkelighets­beskrivelse hentet fra post-kolonialismen, som i beste fall er grovt forenklet. Uansett hva man måtte synes om denne historie­fortellingen, slår den meg som et taktisk feilgrep, egnet til å parkere klima­bevegelsen permanent på sidelinjen.

Det er også en ren lisse­pasning til all verdens høyre­populister, som lenge har ment at klima bare er et skalkeskjul for skap­marxister som vil ta fra deg bilen, pengene og friheten din og gi det bort til verdens fattige.

Klima som pseudo­religion

En annen kritikk av klima- og miljøbevegelsen har vært at den minner om en slags gudløs pseudo­religion, eventuelt med Gaia eller Moder Jord som guddom.

Når du kommer forbi de vitenskapelige artiklene i boka, er det mye som tyder på at det kan stemme. Iallfall er det grunnlag for å si at klimasaken fyller mange av de psykologiske behovene som før ble ivaretatt av for eksempel protestantismen.

Her får du en ekstremt tydelig historie­fortelling som går fra Edens hage, tiden da menneskene levde i pakt med naturen, via syndefallet, som er kolonialismen og industrialismen.

I våre dager kommer endelig de sanne profeter, som Greta Thunberg, og formaner folket om å vende seg bort fra egoisme, profitt og konsum, og heller leve sitt liv i nøysomhet og ydmykhet.

Hvis vi gjør dette, kan vi atter komme fram til en slags paradisisk tilstand i pakt med naturen.

Og hvis ikke, så er det dommedag, ja, helvete i vente: tørke, oversvømmelser, skogbrann, sult, krig, katastrofer og en og annen gresshoppe­sverm.

Sammensatt og sprikende

Dette første­utkastet til en slags klima­bevegelsens bibel er heldigvis et sammensatt, til dels sprikende dokument. Og mange av enkelttekstene er fortsatt vel verdt å lese, selv om de kritiske brillene naturligvis aldri bør være langt unna.

For eksempel har Margaret Atwood en velskrevet, reflektert tekst om hvorfor hun ikke skriver utopier.

Hun avrunder med en referanse til det kjente munnhellet om at vi er vår egen lykkes smed. «Så la oss smi oss litt flaks», skriver Atwood.

Etter å ha lest «Klimaboka» kan jeg skrive jeg under på det.

La oss smi oss litt flaks. Klima­gudene skal vite at vi trenger det.

Flere klimabøker anmeldt: