Dansk-norske Kim Leines bøker om høyrepopulisten Karoline Blicher er i slekt med TV-serier som «Makta» og «Borgen».
Det klippes raskt mellom ulike handlingstråder. Her er ingen tydelig forteller. Det går stort sett i dialoger.
Ja, i en slik grad at man kan mistenke Leine for egentlig å ville lage en TV-serie.
Også her det en kvinne i hovedrollen, men Blicher er av et annet slag enn den unge Gro Harlem Brundtland eller «Borgen»s Birgitte Nyborg Christensen.
Karoline er snarere et speilbilde av høyrepopulismen, som er på fremmarsj i mange europeiske land. Flere av de toneangivende skikkelsene i disse partiene er som kjent kvinner. Giorgia Meloni i Italia. Marine Le Pen i Frankrike. Sylvi Listhaug i Norge.
Flørter med russerne
Karoline Blicher har (i likhet med Marine Le Pen) nærmest arvet partiet «Demokratisk Allianse» av sin far.
I første bind, «Karolines kjærlighet», er hun forsvarsattaché ved den danske ambassaden i Moskva. Hun innleder et forhold til en Romeo-type i russisk etterretning.
Det henger ved henne, når hun nå i bind to er tilbake i Danmark og på vei oppover i partiet.
Første bind utspilte seg mot slutten av Obama-æraen i 2014, og russerne hadde nettopp invadert Krim-halvøya. I «Karolines kamp» møter vi henne igjen på vårparten i 2016.
PRISVINNER: For ti år siden vant Leine Nordisk råds litteraturpris. Han har også vunnet P2-lytternes Romanpris og mottok Kronprinsparets Kulturpris i 2018 for «Profeterne i Evighedsfjorden».
Foto: Ana Leticia SigvartsenPå andre siden av havet gjør en viss Donald Trump det skarpt i primærvalgene. Karoline blir nærmest presset til å reise til USA av amerikansk etterretning, som vil få henne ut av russernes grep.
Her får hun se Trump på nært hold. Ja, mer enn som så, hun møter ham også. Hennes Russland-kontakter er interessant for Trumps sjefstrateg Steve Bannon, som hun for øvrig også går til sengs med!
Det er ingen dårlig idé å legge handlingen noen år tilbake i tid.
Det er, på samme måte som i TV-serien «Makta», interessant å lese om det som skjedde da i lys av det vi vet skjedde etterpå. I bakgrunnen lurer russiske og ukrainske oligarker, som slåss om gassrørledninger, og om hvor de skal gå.
Hør anmeldelsen i «Åpen bok: Kritikerne»:
Lite lystbetont
Det er i det hele tatt mer enn nok som på papiret skal kunne engasjere i Kim Leines virkelighetsnære spionspenningsserie, men i praksis humper det hele forbausende lite lystbetont av sted.
Man kunne kanskje tenke seg at problemet ligger i at jeg for liten grad tar referansene til det virkelige, danske politiske liv.
Karoline Blicher innleder for eksempel et samarbeid med en politiker som er blitt kastet ut av partiet Venstre.
Karolines nye samarbeidspartner er sikkert modellert etter forbilde av Inger Støjberg, som nå gjør lykke som leder for det nyetablerte partiet Danmarksdemokratene.
Men de danske referansene er ikke disse romanenes problem. Tvert imot.
Jo lenger ut på Jylland vi kommer, jo mer interessant blir det. Et landsmøte i den jyske byen Herning hører til romanens (altfor få) lyspunkter.
Der det butter, er i skildringene av hovedpersonen selv.
Det er noe kjølig og distansert i Leines portrett av sin heltinne, som gjør at det er meg temmelig likegyldig hvordan det går med henne til slutt.
Hør om Kim Leines liv før forfatterskapet i «Sommer i P2»:
Bedre på TV
Hvor annerledes var ikke da den forrige boken jeg leste av Kim Leine!
«De Søvnløse» (2016). var en aldeles nydelig roman om mennesker som jobber på et sykehus på Grønland. Kim Leine har selv jobbet som sykepleier på et sykehus på Grønland.
Det var ikke en roman som slet med troverdigheten.
I disse dager ruller «Makta» over norske TV-skjermer. Noe av det som gjør denne dramaserien om Arbeiderpartiets indre liv på syttitallet så vellykket, er dybden i personskildringene.
Spesielt Gro Harlem Brundtland, Reiulf Steen og Bjartmar Gjerde får anledning til å utvikle komplekse personligheter med ulike politiske ståsteder som preger både partiet, og landet, den dag i dag.
Hos Kim Leine skorter det denne gangen både på fascinasjonkraft og troverdighet.
Det virker ikke som han bryr seg nok om sine hovedpersoner. Romanen pleier å være fjernsynsdramaet overlegen når det gjelder å skildre mennesker med dybde og synliggjøre komplekse politiske sammenhenger.
Slik er det ikke i dette tilfellet. Hvor er fjernkontrollen? TV-seriene er bedre.
Hei!
Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.
Hør podkasten «Seriesnakk» om det politiske dramaet «Makta»:
