Uforløst samisk kjærlighetsfortelling

Det er litt av en historie som ligger til grunn for Georg Buljos bestillingsverk til årets Olavsfestdager.

Samiske fanger ved tukthuset i Trondheim på 1800-tallet fikk ikke lov til å bruke sitt morsmål. De ble dermed i stor grad fratatt muligheten til å kommunisere både med hverandre og omverden.

Bortsett fra under gudstjenestene. Her var samisk tillatt – under salmesangen. Samer fikk aller nådigst lov til å synge salmene på sitt eget morsmål.

Kommuniserte hemmelig

I dette språklige smutthullet utviklet samiske fanger en hemmelig kommunikasjonsform, rett under nesa på den norskspråklige øvrigheta.

Fangevokterne trodde at det fremmede språket som strømmet ut av fangenes struper var begrenset til Guds ord. I virkeligheten flettet samiske kvinner og menn inn sine egne historier om stort og smått, til hverandre.

Det kunne handle om alt fra nyheter fra hjemtraktene til problemene med fangelivet.

Men også temaer av mer intim og personlig karakter. Kjærlighetsforhold ble innledet, og barn ble født i fangenskap. Mye på grunn av den særegne sangen som samer utviklet i tukthuset på Kalvskinnet.

Det er denne sangen som ligger til grunn for Georg Buljos nye verk «Kalvskinnsangen», urfremført i Nidarosdomen som en del av Olavsfestdagene.

Her har kontrasten mellom salmesang og samisk musikktradisjon fått et moderne og dypt personlig musikalsk uttrykk.

Det er ingen tvil om at Georg Buljo er rette mannen til å skape en ny «Kalvskinnsang».

Rik palett

Med «Kalvskinnsangen» legger Buljo nye dimensjoner til sin allerede rike musikalske palett.

Med utgangspunkt i det historiske bakteppet har Buljo skrevet og bearbeidet et knippe tekster med litt ulik tematikk, på nord- og sørsamisk, norsk, engelsk og latin.

Disse er ikledd en musikalsk drakt som spenner fra gregorianskinspirert korsang, via norsk og samisk tradisjonsmusikk til moderne jazz, visesang og elektronika.

Med seg på laget har Buljo fire instrumentalister, joikerne Marja Mortensson og Niko Valkeapää, og ikke minst Nidarosdomens Oratoriekor.

Selv bidrar Buljo med vokalimprovisasjon i stilspennet mellom jazz og joik, i tillegg til kreativ bruk av gitar, perkusjon og elektronikk. En skikkelig gitarsolo med mer enn en touch av rock’n’roll ble det også plass til mot slutten.

Manglende variasjon

I sentrum for «Kalvskinnsangen» står dialogen mellom den «kirkelige» korsangen og den mer «folkelig» baserte musikken med joiken som bærende element.

Korsatsen til Buljo henter inspirasjon både fra tidlig flerstemmig kirkemusikk og nyere komponister som Arvo Pärt og John Taverner. Her viser Buljo et godt grep både stilistisk og håndverksmessig, selv om det personlige preget kanskje ikke er så tydelig her som i den «andre» musikken i verket.

Nidaros Oratoriekor låter presist og balansert, under stødig ledelse av domkantor Karen Haugom Olsen.

Jeg kunne likevel ha ønsket meg et større musikalsk spenn, med skarpere kontraster mellom de ulike musikalske elementene. Litt for mange av satsene dyrket det litt langsomme, dvelende, mollstemte og meditative uttrykket.

For meg ble høydepunktene noen av de individuelle vokalprestasjonene. For eksempel den fjerde av sangene «Il mij» («Ingenting») med Marja Mortensson som solist. En slags midtempo soul-joik med stilfullt og funky komp fra bassist Helge Harstad og slagverker Christian Svensson.

At denne låten ble et høydepunkt har også åpenbart med å gjøre at Mortensson er en av de mest interessante og særpregede vokalister i Norge for tiden, uavhengig av sjanger. Hver eneste klanglige nyanse hun lager med stemmen er ladet med mening og intensitet.

Men jeg skulle gjerne ha hørt mer. Det er utvilsomt luksus å ha tre så sterke vokalkunstnere som Buljo, Mortensson og Valkepää på scenen samtidig. Men prisen man betaler er at ingen av dem slipper til så mye som man skulle ønske seg.

Uklar historiefortelling

Programheftet beskriver «Kalvskinnsangen» som «en samisk kjærlighetshistorie fra Tukthuset i Nidaros». Men forbindelsene til begivenhetene på Kalvskinnet på 1800-tallet blir for meg uklare gjennom det meste av verket.

Buljos tekster har ingen klar avsender eller mottaker, og handler for det meste om grunntrekk ved menneskelivet, uavhengig av tid og sted.

Naturligvis er det lett å tenke seg at tekstenes stemmer tilhører mennesker i fangenskap, som strever med spørsmål knyttet til adskillelse, mørke, død, håp og kjærlighet.

Men dette er på ingen måte nødvendig for at tekstene skal gjøre inntrykk og oppleves som relevante.

Kanskje er dette en styrke, at forholdet til historien er mer metaforisk, og at verket aldri forsøker å bli et slags fengselsoratorium basert på sanne hendelser.

Samtidig er disse hendelsene så sterke og spesielle at jeg forlater fremføringen av verket med en følelse av uforløst potensial.

Et tydeligere formgrep og tematisk fokus kunne ha gitt et verk som fremsto som mer helhetlig, og som i enda større grad klarte å belyse språkets og musikkens utrolige betydning i en av de mørkere og mer skamfulle kapitlene i norsk historie.

Les flere av mine ferske anmeldelser: