Hopp til innhold
Anmeldelse

Munchs følelsesladde natur

En herlig presentasjon av Edvard Munchs landskaps­malerier.

Bilde fra utstillingen «Jordsvingninger»
Terningkast 5 Kunst

«Jordsvingninger» av Edvard Munch

Munchmuseet, Oslo

27. april–25. august 2024

Jeg har ofte tenkt på hvor spennende og krevende det må være å fungere som kurator ved Munch­museet.

Dels har man altså til enhver tid det enorme privilegiet å formidle Munchs rike arv, som det for øvrig nesten er umulig å skape dårlige utstillinger med utgangs­punkt i.

Samtidig er det ikke tvil om at det må være utfordrende å ustanselig skulle komme opp med flunkende nye og spennende perspektiver på det samme kunstnerskapet. Noen ganger kan Munchs kunstneriske styrke bli museets svakhet, som en evig hvilepute.

Mens jeg leser om utstillingen «Jordsvingninger» på vei til Munchmuseet, grubler jeg på om ikke kanskje denne utstillingen er et eksempel på nettopp dette.

Flere av Munchs bilder er utstilt på en grønn vegg. Publikum går forbi og sitter på utstillingsbenker og ser på bildene.

FOKUS PÅ NATURENS KRETSLØP: Munch var opptatt av naturens kretsløp, av fruktbarhet og årstidenes skiftninger. Særlig etter århundreskiftet ble bildene preget av noe livsbejaende og naturdyrkende. Han fokuserte mindre det angstfylte.

Foto: Munchmuseet / Ove Kvavik
Solen av Munch er et svært fargerikt bilde med en stor sol i midten og et typisk norsk landskap med fjell. Det er en eksplosjon av farger her.

SOLEN: Som en del av det prestisjetunge oppdraget med å utsmykke universitetets aula malte Munchs solen, som en eksplosjon av lys og farger.

Foto: Munchmuseet
To kvinner sitter på en benk på Munch-museet og ser på bilder av nakne menn.

BADENDE MANN: Mellom 1907 og 1908 bodde Munch i den lille tyske byen Warnemünde ved Østersjøen. Her malte han strandlivet, og ikke minst sterke, veltrente badende menn.

Foto: Munchmuseet / Ove Kvavik
En kvinne sitter på en benk på Munchmuseet og ser på Munch-bilde av nakne menn på en strand.

På begynnelsen av 1900-tallet ble denne typen bademotiver veldig populære. Man fryktet industrialismens negative påvirkning på mennesket og mente at det å svømme i havet og soltørke på svaberget hadde en meget gunstig effekt for både sjel og kropp.

Foto: Munchmuseet / Ove Kvavik

Ikke første gang naturen er et tema

Jeg stusser over at museet på nettsidene skriver at det er første gang naturens rolle i Munchs kunst løftes frem.

Dette er åpenbart feil. På stående fot kan jeg i hvert fall huske to utstillinger fra de senere årene med dette som fokus.

I 2012 viste museet utstillingen «Fornemmelser for snø», som fokuserte på Munchs vinter­landskaper.

To år senere skapte de utstillingen «Gjennom naturen», der Munch ble sett i et naturhistorisk perspektiv.

Munch maler fjæra med masse fine farger som rosa og lilla. Det er en liten rød naust på stranda, og lenger bak kan man kimte en landsby.

STRAND: Den buktende strandlinjen danner et visuelt refreng i Munchs kunstnerskap.

Foto: Munchmuseet

De fleste med en visst kjennskap til Munch er klar over at naturen spiller en svært viktig rolle i bildene hans.

Ikke bare er landskapene hans ladet med følelser, noe som gjorde ham til en banebryter i kunsten på slutten av 1800-tallet.

Bildene skildrer også naturen og livets kretsløp. Det handler om bonden som sår og høster, om tømmerhogst i skogen og om strandliv langs fjorden.

Om vinteren malte han det egenartede sparsomme lyset, og frostens pastelltone­skala. På Ekely ble han aldri lei av å skildre årstidens skiftninger i alme­skogen.

Men hva kan en utstilling om Munchs landskaper egentlig fortelle oss som er nytt?

Høystemt ærbødighet

Det er med denne litt surmagede og kritiske innstillingen jeg entrer museet.

Men i det jeg kommer inn i utstillingen er alle innvendingene som blåst vekk, for hjelpe meg, hvor sterkt det er å se så mange av hans ulike landskaps­malerier samlet. Jeg blir gående rundt med en høystemt ærbødighet.

For Munch er aldri landskapet et dekorativt bakteppe, det er alltid et levende speil for menneskelige følelser.

Her er selvsagt «Skrik» selve skole­eksempelet.

En grafisk versjon av dette verdens­berømte motivet er tatt med i utstillingen (den som vil oppleve det som oljemaleri, finner det i samlings­utstillingen «Uendelig» en etasje opp i museet).

Et annet maleri der følelsene former naturen, er «Løsrivelse». Her er smerten ved kjærlighets­sorg skildret som en blødende busk.

Bilde av Munch "løsrivelse" viser en mann som holder fast i brystet og en dame i hvis kjole som går fra ham.

LØSRIVELSE: Munch lot emosjonene forme landskapet. I mange bilder blir naturen som et speil for de menneskelige følelsene. I maleriet ser vi hvordan en lyskledd, ung kvinne vandrer bort fra en mørkkledd mann som står hendene mot sitt eget bryst, og det ser ut som om han holder sitt eget blødende hjertet i hånden, og blodet pipler frem mellom fingrene. Den knallrøde busken foran mannen er åpenbart et symbol på smerten; den står der som et åpen, blødende sår. Kontrasten mellom mannen smerte og kvinnens sorgløshet er sterk. Hun vandrer med lette skritt ut mot stranden og blir en del av den buktende strandlinjen.

Foto: Munchmuseet

I «Stjernenatt» fra 1924 skildres ensomhet. Her får vi en mektig og nærmest magisk skildring av den blå natte­stemningen om vinteren.

Det dunkle, tette mørket farger trærne og den bratte trappen i forkant av bildet svart. Det snødekkede landskapet er malt i et vell av nyanser fra dyp blå og turkis til skinnende hvitt og rosa. Himmelen er nesten grønn, med store, hvite stjerner.

Maleriet er malt i den gamle eplehagen på Ekely, og man får en opplevelse av å selv stå der på den mørke verandaen og se utover fjorden mot lysene fra byen i øst. En ensom skygger tegner seg på snøen.

Munch laget et serie vinternattmalerier, sett fra toppen av trappen på Ekely. Her er utsikt over en by på natten med snø og stjerner på himmelen.

STJERNENATT: Et av Munchs sterkeste landskapsmalerier. En stor mørk skygge faller på snøen foran trappen, som om en person står skjult bak gelenderet. Kanskje er det skyggen av denne ensomme skikkelsen som lader maleriet med dets egenartede melankoli.

Foto: Munchmuseet

En helt annen stemning finner vi bildet «Badende mann» fra 1918.

Det er malt i den tyske byen Warnemünde på den baltiske kysten. Her malte Munch sterke, muskuløse menn som badet i solskinnet. Vi ser det vakre farge­spillet av steiner og tang gjennom de klare vannmassene.

Seiersgang i verdenspressen

Utstillingen «Jordsvingninger» har gått sin seiersgang fra USA via Tyskland og hjem til Munchmuseet og Oslo.

I verdenspressen har utstillingen vært lovprist i alle tonearter. En av fjorårets beste utstillinger, skrev for eksempel The New York Times.

"Stormen" av Munch: Det er natt, et stort hus med lys i vinduene, flere damer i en gjeng med mørke klær og en dame i hvis kjole som ser mot havet.

STORMEN: Munch er en mester i å lade sine motiver med spenning. Det dunkle lyset på himmelen om natten, mot det glødende lampelyset innendørs.

Foto: The Museum of Modern Art, New York/Scala, Florence

Men for oss her hjemme som alltid har visst at Munch er mer enn «Skrik» og «Madonna», hva har egentlig denne utstillingen å tilby?

Selv om den tematiske rammen ikke er nyskapende, og utstillingen kanskje ikke lærte meg noe nytt om Munch, så kjenner jeg meg inspirert og beriket på vei ut av museet.

I lys av vår egen tids klima- og naturkrise er det spennende å se Munchs nærmest kosmiske tilnærming til naturen, og hans skildring av mennesket som en del av naturens evige kretsløp.

Dette er en utstilling jeg er glad for at jeg fikk med meg!

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om KunstsiloNasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «Sylkvasse sting» av Britta Marakatt-Labba. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.