Nå skrives koronaens historier

Pandemien satte i spill mange små, praktiske spørsmål i norske hverdagsliv, men kanskje like mye store og omgripende tankefloker. Plutselig ble det å ta bussen et spørsmål om smitte, brått kunne avokadoen du klemte på i butikken og la tilbake i hyllen representere en fare. Med ett måtte alle klare seg selv, og slik skulle vi ta vare på hverandre.

Hvordan oppsummere frustrasjon, ensomhet, ro og uro i en kort tekst?

Noe av det teateret kan aller best, er å spille våre egne liv ut foran øynene på oss. Det kan være Ibsen, Shakespeare eller Strindberg, dramatikere med fortellinger som klinger inn i publikums liv. Eller det kan være helt nyskrevne tekster som åpner virkeligheten slik den er akkurat nå. Som første urfremføring etter gjenåpningen, er det dette Den Nationale Scene i Bergen har valgt.

Felles koronaerfaring

Teateret presenterer helt nyskrevne tekster av samtidens – og fremtidens – dramatikere. Tekster bestilt i lockdownmodus og skrevet med kort frist, og som derfor rommer noe umiddelbart og genuint ved en felles koronaerfaring.

Monica Isakstuens enakter «Jo mere vi er sammen» setter ulike hverdagslige situasjoner i spill. Åpningen i Isakstuens tekst er sterk. Den starter med en slags oppvåkning, en tro på at noe er annerledes, før hovedpersonen innser stillstanden: «Kroppen er så lettlurt / sovner og glemmer / våkner og skjønner ingenting / Hvor er jeg? / Hvorfor ligger jeg her?»

Sterke kvaliteter

Videre spiller teksten ut noe som ligner en terapitime, en familieutflukt, og møter med isolerte mennesker. Gjennom disse scenene kommer frasene tilforlatelig, ord som nok har falt i mange husstander i stengselstiden, setninger som «Hva ellers skal man gjøre?», «Ingen av dere vet en dritt om meg», «Ta vare».

Menneskene i Isakstuens univers strever for å opprettholde en normalitet samtidig som de lengter bort og ut fra det de har. Karakterene har behov for å markere avstand fra det de tilhører. De klynger seg til et fellesskap de på samme tid forakter, de ønsker seg bort og vil samtidig høre til.

Noe alle har følt og tenkt

Og det merkes når en nasjonal erfaring alle har kjent på kroppen løfter ordene fra manuset skuespillerne står med i hånden – at dette er noe vi alle sammen har tenkt, gjort og levd i de siste ukene. Eksempelvis i Kjersti Elviks sterke monolog der hun heller i kaffe fra en termos, dypper kavringen i og liksom sjekker inn kroppen: «jeg var ikke helt sikker på om stemmen min – / om den fortsatt virket / eller / hvordan den kom til å høres ut / hvis jeg plutselig sa noe». Det er poetisk presisjon blandet med hverdagslighet som skaper nerven som oppstår i stykkets sterkeste øyeblikk.

I likhet med scenen i starten, der kroppen våkner og skuffes over en ny dag, skaper denne monologen en opplevelse av intenst nærvær. Disse scenene blir en oppsummering av tilværelsens uutholdelige immobilitet. Og det er noe med gjenkjenneligheten i dette vanlige og enkle som rører når ordene får liv ut fra papiret.

Uferdig blir en kvalitet

Hastighet og umiddelbarhet er ikke alltid styrkene i en scenetekst, men denne gangen fungerer mye svært godt.

Gitt mer tid kunne de nyskrevne bergenstekstene tatt en annen vei, blitt noe annet. Men det var ikke det teateret ville ha nå. Det uferdige står igjen som en kvalitet ved disse koronatid-tekstene.

Akkurat det, at det uferdige er en kvalitet, hadde jeg knappest trodd jeg skulle si om en scenetekst.