Hopp til innhold
Anmeldelse

Overfladisk om IS-broren

Borer ikke dypt nok til å berøre leseren.

Omslaget til «Jeg håper du er død» av Mina Edvardsen
Bok

«Jeg håper du er død»

Mina Edvardsen (pseudonym)

Roman

2022

Vigmostad & Bjørke

Denne debutromanen er basert på en sann historie, og forfatteren bruker pseudonymet Mina Edvardsen for å skåne egen familie.

Jeg nevner dette først fordi bokens appell ligger nettopp i det pirrende utgangspunktet: Hovedpersonen skammer seg over at lillebroren har reist til Syria og blitt IS-kriger. Etter at broren blir drept, blir hun både lettet og fortvilet på samme tid.

«Jeg håper du er død» utforsker disse motstridende følelsene i et lettlest språk over knappe 100 luftige sider.

Punktromanens uutholdelige letthet

Forfatteren gjengir kommunikasjon med en forlagsredaktør som først og fremst vil høre historien om broren. Det er fullt forståelig at et forlag har ønsket seg en slik bok.

Dersom noen vil lese om ham, kan de bare google ham, skriver Edvardsen. «Hvis du vil lese om skam, om skyld, hat og kjærlighet, så leser du meg.»

Tja.

Romanen lykkes enkelte ganger i å formidle det kjærlige båndet til broren, men skylden og skammen blir stort sett bare tomme påstander i romanen.

Her gjelder den gamle skriveregelen om å vise, ikke fortelle.

På sedvanlig punktromanvis består noen av sidene av to-tre linjer. På side 70 er dette alt som står:

Hvordan kunne dette skje?

Hvordan havnet vi her?

Fra «Jeg håper du er død» av Mina Edvardsen

Forfatteren er åpenbart i sjokk, men den litterære verdien av disse setningene blir minimal. Det er få språklige overraskelser i boken, og det er lite friksjon mellom de mange korte delene.

Skyldfølelsen Edvardsen kjenner på blir uforståelig, ikke bare for henne, men også for leseren.

Frykten for det onde

Romanen som form egner seg i utgangspunktet godt for å skrive om et slikt spenn mellom anklage og forståelse, sorg og sinne.

«Litteraturen er aldri uskyldig», skrev den franske forfatteren Georges Bataille i sin tid og inspirerte mange til å ty til litteraturen for å utforske moralsk tvilsomme tanker og handlinger.

I denne romanen er «det gode» og «det onde» to adskilte størrelser på en nesten naiv måte.

På et punkt forsøker Edvardsen å leve seg inn i hvordan broren kunne dra til Syria og bli med i IS.

Men jeg vet, forstår, for hadde jeg blitt tilbudt det samme – vennskap, tilhørighet – ville jeg ha hoppet på toget selv.

Fra «Jeg håper du er død» av Mina Edvardsen

Empatien avbrytes umiddelbart:

Ikke IS-toget, da, det ville jeg aldri ha gjort, såpass skille mellom rett og galt har jeg, men jeg forstår hva som drev deg.

Fra «Jeg håper du er død» av Mina Edvardsen

Forfatterens frykt for det onde slår inn og stanser den litterære utforskningen.

Tanken om at et menneske kan handle ut ifra gode intensjoner og på samme tid skape lidelse og smerte for andre mennesker, virker fremmed i denne teksten.

Lillebroren er enten den snille, velmenende gutten, eller han er den skumle og slemme IS-krigeren.

Romanen inni romanen

I mottoet for boken bruker Edvardsen et sitat av forfatteren Anne Rice: «Go where the pain is». Men «Jeg håper du er død» unngår i stor grad det smertefulle både i fortiden og i nåtiden.

«Jeg er god til å fortrenge», skriver Edvardsen. Det bærer romanen preg av.

Noe av det mest engasjerende stoffet i romanen er riktignok forfatterens egen historie.

Edvardsen har ikke hatt kontakt med den biologiske familien etter å ha blitt adoptert bort som barn. Det er først som 16 åring at hun finner ut at hun har en bror.

Når man har levd livet sitt sånn som vi har gjort, blir man flink til å fange opp ting.

Fra «Jeg håper du er død» av Mina Edvardsen

Leseren aner en fortelling om en vanskelig oppvekst og en søken etter tilhørighet. I voksen alder har hun kjempet knallhardt for å skape normalitet og stabilitet for egne barn. Men denne inspirerende og tøffe prosessen får leseren lite innblikk i.

Det er som om det ligger en uutgravd roman i materialet.

Å fange den sterke historien

Forfatteren av denne boken kan definitivt komme sterkere tilbake. Men da må hun gå dypere inn i det smertefulle, slippe til mer av «det onde», og ikke minst gi stoffet en større litterær bearbeidelse.

Og forlaget må gi slipp på det forståelige, men noe lettvinte ønsket om å gjøre et scoop og fange den typiske «sterke historien fra virkeligheten».

Hei!

Jeg er frilanser og anmelder bøker for NRK. Lurer du på hvilke bøker jeg anbefaler deg å lese, kan du se mine anmeldelser av «Fiskehuset» av Stein Torleif Bjella, «Kveldens ubehag» av Marieke Lucas Rijneveld og «Gutteboka» av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl.