Hopp til innhold
Anmeldelse

Sterke polske erfaringer

Engasjerende og interessant om fremmed­forakt og diskriminering mot polakker i Norge.

Ewa Sapieżyńska
Bok

«Jeg er ikke polakken din»

Ewa Sapieżyńska

Sakprosa

Høst 2022

Forlaget Manifest

For noen uker siden bar jeg papp­esker opp trappene til en ny leilighet. Bygget var ikke helt ferdig, og overalt møtte jeg travle hånd­verkere.

Jeg hørte en stemme fra etasjen under meg. En mann snakket et språk jeg ikke forsto, jeg tror det var polsk. Jeg stusset.

Grunnen til at jeg stusset, var at han snakket lenge. Han hørtes vennlig ut, direkte glad. Så hørte jeg svaret: en enda blidere barne­stemme lo litt og la ut om et eller annet.

En annen virkelighet

Nokså skamløst ble jeg stående og høre på, før jeg tok meg i det og gikk videre.

Jeg tenkte at jeg kanskje hadde fått et glimt inn i noe vesentlig. En virkelighet som finnes, men ved siden av min.

For der satt en far og facetimet med barnet sitt i et annet hus. Et hus som var langt borte, et hus som var hjemme for dem begge.

Episoden dukket opp igjen mens jeg leste Ewa Sapieżyńskas debut­bok «Jeg er ikke polakken din».

Frustrasjon og sinne

Det er ei bok full av frustrasjon, sorg og velplassert sinne over en ikke-valgt, påtvunget rolle som den fremmede og dermed både ugle- og oversett som menneske. Én gang polakk, alltid polakk, først og fremst.

Det stopper imidlertid ikke med sinnet. Boka er mer enn som så.

Gjennom å tilby leseren innsyn i sin egen bereiste og utforskende biografi reflekterer Sapieżyńska grundig og interessant over tema som alle berører tilhørighet (eller mangel på samme).

Det gjelder klasse, men også internasjonale variasjoner i møter med andre mennesker, en annen bakgrunn og et annet språk. Stigma og fordommer.

Ewa Sapieżyńska

TIL Å TRO PÅ: Ewa Sapieżyńska forteller om erfaringene til polakker som arbeider og bor i Norge.

Foto: Forlaget Manifest

Polsk Black Lives Matter?

Det går en polsk rør­legger gjennom Europa, skrev tyske Die Zeit i en artikkel om økende arbeids­innvandring fra øst.

Dét var etter EU-utvidelsen på starten av 2000-tallet. I dag utgjør polske arbeids­migranter den største innvandrer­gruppen i Norge.

Og slik er polakkene ikke bare utenfor det gode selskap. De er ofte diskriminert og utsettes for rasisme, skriver Ewa Sapieżyńska og argumenterer sterkt for dette.

Hun skriver i forlengelsen av en tråd som trekkes tilbake til Black Lives Matter-bevegelsen og andre sterke fenomen i samtida.

Grov diskriminering

«Jeg er ikke polakken din» er for en stor del basert på intervjuer med en rekke personer, de fleste polakker som arbeider og bor i Norge.

De erfaringene leseren presenteres for, strekker seg over et bredt spekter: fra nesten-komisk idioti og taktløs uvitenhet til regelrett åndelig brutalitet.

Viljen og evnen til grov utnytting, snyteri og svindel i arbeids­forhold er for noen såkalte arbeids­givere ubegrenset og blottet for skam.

Nedsettende kommentarer, forakt og tvilsom humor på polakkens bekostning er hverdags­kost, forteller Ewa Sapieżyńska. Og leseren tror henne.

Som når forfatteren og hennes norske samboer ser etter leilighet i Oslo:

Eieren organiserte privat visning for oss, men jeg rakk ikke åpne ­munnen før jeg måtte gå derfra med tårer i øynene.

– Beklager at det ikke er lys akkurat nå, sa eieren og smilte ­unnskyldende.

– De dumme ­polakkene må ha kuttet kabelen mens de jobbet.

Snarveier

Dette minner i forbløffende grad om hva folk fra Nord-­Norge kunne oppleve i årene etter krigen, og hva innvandrere generelt har måttet tåle fra 70-tallet og framover.

Noe av elendigheten Sapieżyńska beskriver, visste jeg nok om fra før. Men det er sterk lesning.

Det finnes likevel eksempler i den kortfattede teksten på at påstander kan bli stående litt ubegrunnede:

Det kan være vanskelig å forklare hvordan den bitre miksturen av rasisme og klassehat smaker. Fordommer rundt etnisitet og klasse henger tett sammen.

Sant nok, kanskje, men her kommer klasse­hatet ut av det blå.

Veien kan bli kort noen ganger fra møter med regelrett dumme menneskers holdninger til generaliseringer om holdninger i samfunnet.

Rasisme?

Langt på vei er det grunnleggende spørsmålet jeg sitter igjen med etter å lest Sapieżyńskas gode sakprosa­debut dette:

Er det produktivt å insistere på den nedverdigende diskrimineringen og utbyttingen av personer fra Polen som rasisme?

Og da sikter jeg til begrepet, ikke virkelighetsbeskrivelsen, selv om forfatteren henviser til internasjonale definisjoner som åpner for dette.

Hun skriver også at det kan være sårt å få sin erfaring bortforklart av bedrevitere. Den siste formuleringen er ikke bare enkel å komme rundt i en bokanmeldelse.

Det er fristende å spørre om en diskriminering ikke er alvorlig nok hvis den ikke kalles rasisme? Begreper er mest nyttige når vi kan enes om innholdet og avstår fra utvanning.

Lett å tro på

Det er, som sagt, lett å tro på Ewa Sapieżyńskas beskrivelse av polske erfaringer i Norge.

Lystelige er de ikke. Samtidig gjør hun uttrykkelig oppmerksom på sin kjærlighet til de beste sidene ved dette landet. Jeg tror henne også, og det er fint.

Tidligere i år leste jeg «Bare en jobb» av tømrer og forfatter Ole Thorstensen. Han reiste den «motsatte» veien: til Polen for å jobbe som tømrer. Det var en skjellsettende lesning på flere måter.

Nå som jeg også har lest Sapieżyńskas bok, sitter jeg med en følelse av å ha forstått litt mer av opplevelsen i trappe­oppgangen da jeg hørte en far her snakke med et barn der.

Les også Polske Sofia måtte endra namn for å få leilegheit

Sofia Ciel

Hør diskusjonen om boka fra «Åpen bok: Kritikerne»:

Hei der!

Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.