For noen uker siden bar jeg pappesker opp trappene til en ny leilighet. Bygget var ikke helt ferdig, og overalt møtte jeg travle håndverkere.
Jeg hørte en stemme fra etasjen under meg. En mann snakket et språk jeg ikke forsto, jeg tror det var polsk. Jeg stusset.
Grunnen til at jeg stusset, var at han snakket lenge. Han hørtes vennlig ut, direkte glad. Så hørte jeg svaret: en enda blidere barnestemme lo litt og la ut om et eller annet.
En annen virkelighet
Nokså skamløst ble jeg stående og høre på, før jeg tok meg i det og gikk videre.
Jeg tenkte at jeg kanskje hadde fått et glimt inn i noe vesentlig. En virkelighet som finnes, men ved siden av min.
For der satt en far og facetimet med barnet sitt i et annet hus. Et hus som var langt borte, et hus som var hjemme for dem begge.
Episoden dukket opp igjen mens jeg leste Ewa Sapieżyńskas debutbok «Jeg er ikke polakken din».
Frustrasjon og sinne
Det er ei bok full av frustrasjon, sorg og velplassert sinne over en ikke-valgt, påtvunget rolle som den fremmede – og dermed både ugle- og oversett som menneske. Én gang polakk, alltid polakk, først og fremst.
Det stopper imidlertid ikke med sinnet. Boka er mer enn som så.
Gjennom å tilby leseren innsyn i sin egen bereiste og utforskende biografi reflekterer Sapieżyńska grundig og interessant over tema som alle berører tilhørighet (eller mangel på samme).
Det gjelder klasse, men også internasjonale variasjoner i møter med andre mennesker, en annen bakgrunn og et annet språk. Stigma og fordommer.
Polsk Black Lives Matter?
Det går en polsk rørlegger gjennom Europa, skrev tyske Die Zeit i en artikkel om økende arbeidsinnvandring fra øst.
Dét var etter EU-utvidelsen på starten av 2000-tallet. I dag utgjør polske arbeidsmigranter den største innvandrergruppen i Norge.
Og slik er polakkene ikke bare utenfor det gode selskap. De er ofte diskriminert og utsettes for rasisme, skriver Ewa Sapieżyńska og argumenterer sterkt for dette.
Hun skriver i forlengelsen av en tråd som trekkes tilbake til Black Lives Matter-bevegelsen og andre sterke fenomen i samtida.
Grov diskriminering
«Jeg er ikke polakken din» er for en stor del basert på intervjuer med en rekke personer, de fleste polakker som arbeider og bor i Norge.
De erfaringene leseren presenteres for, strekker seg over et bredt spekter: fra nesten-komisk idioti og taktløs uvitenhet til regelrett åndelig brutalitet.
Viljen og evnen til grov utnytting, snyteri og svindel i arbeidsforhold er for noen såkalte arbeidsgivere ubegrenset og blottet for skam.
Nedsettende kommentarer, forakt og tvilsom humor på polakkens bekostning er hverdagskost, forteller Ewa Sapieżyńska. Og leseren tror henne.
Som når forfatteren og hennes norske samboer ser etter leilighet i Oslo:
Snarveier
Dette minner i forbløffende grad om hva folk fra Nord-Norge kunne oppleve i årene etter krigen, og hva innvandrere generelt har måttet tåle fra 70-tallet og framover.
Noe av elendigheten Sapieżyńska beskriver, visste jeg nok om fra før. Men det er sterk lesning.
Det finnes likevel eksempler i den kortfattede teksten på at påstander kan bli stående litt ubegrunnede:
Sant nok, kanskje, men her kommer klassehatet ut av det blå.
Veien kan bli kort noen ganger fra møter med regelrett dumme menneskers holdninger til generaliseringer om holdninger i samfunnet.
Rasisme?
Langt på vei er det grunnleggende spørsmålet jeg sitter igjen med etter å lest Sapieżyńskas gode sakprosadebut dette:
Er det produktivt å insistere på den nedverdigende diskrimineringen og utbyttingen av personer fra Polen som rasisme?
Og da sikter jeg til begrepet, ikke virkelighetsbeskrivelsen, selv om forfatteren henviser til internasjonale definisjoner som åpner for dette.
Hun skriver også at det kan være sårt å få sin erfaring bortforklart av bedrevitere. Den siste formuleringen er ikke bare enkel å komme rundt i en bokanmeldelse.
Det er fristende å spørre om en diskriminering ikke er alvorlig nok hvis den ikke kalles rasisme? Begreper er mest nyttige når vi kan enes om innholdet og avstår fra utvanning.
Lett å tro på
Det er, som sagt, lett å tro på Ewa Sapieżyńskas beskrivelse av polske erfaringer i Norge.
Lystelige er de ikke. Samtidig gjør hun uttrykkelig oppmerksom på sin kjærlighet til de beste sidene ved dette landet. Jeg tror henne også, og det er fint.
Tidligere i år leste jeg «Bare en jobb» av tømrer og forfatter Ole Thorstensen. Han reiste den «motsatte» veien: til Polen for å jobbe som tømrer. Det var en skjellsettende lesning på flere måter.
Nå som jeg også har lest Sapieżyńskas bok, sitter jeg med en følelse av å ha forstått litt mer av opplevelsen i trappeoppgangen – da jeg hørte en far her snakke med et barn der.
Hør diskusjonen om boka fra «Åpen bok: Kritikerne»:
Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, både skjønnlitteratur, tegneserier og krim. Les gjerne anmeldelsene mine av «Fars rygg» av Niels Fredrik Dahl eller «Chiquitita» av Pedro Carmona-Alvarez. Her er noen krimbøker som jeg anbefaler deg å lese.Hei der!