Hjelmeland gir trygghet til folket

Terningkast 4.

Bjarte Hjelmelands tredje soloshow «Ja!», har etter 2,5 måned på Ole Bull Scene i Bergen flyttet seg til alle revysceners mor, Chat Noir, og fredag kveld var det tid for Oslo-premiere.

Hjelmeland har etter hvert blitt kjent for sine mange velspilte karakterer, typer og parodier. Han falt utvilsomt i revygryta som liten, for den vordende 50-åringen fra Bergen har stålkontroll på hva folket vil ha når de går på teater denne siste fredagen i januar.

Forestillingens store utfordring er den nesten overdrevent trygge og stilsikre rammen vi blir presentert for: En salig blanding av énmannsrevy og mer eller mindre personlige låter. Dette skal helst treffe absolutt alle, og da føles ofte observasjonene litt for velkjente, de inderlige låtene mellom sketsjene blir av og til litt for «skal likes av alle», og de mange karakterene blir akkurat litt for «beste sendetid».

Likevel er det mye fin, personlig humor å hente når Hjelmeland henter frem selvbiografi-pennen.

Åpningsnummeret med den mildt sagt passende tittelen «Velkommen» er en sang fremstilt som en satirisk smørbrødliste med mennesketyper som ikke er velkomne hit til Chat Noir i kveld. Det være seg folk som sender kjedebrev på Facebook, homofober eller den smått gammelmodige observasjonen «folk som klemmer trær».

Dagsaktuell satire blir stadig vanskeligere, og med fare for å høres ut som en vidåpen dør så har informasjonsflyten endret seg radikalt de siste årene. Det gjør at satire har kortere utløpsdato, og mye av det som føltes nytt og friskt på premieren i Bergen 16. oktober, rakk dessverre å surne før det landet i Oslo i januar.

Som et metagrep tar Hjelmeland for seg noen klisjeer vi ikke skal få møte i kveld, i form av ulike karakterer han nå har vurdert som avleggs for revyscenen. Disse fungerer bedre, og viser den velkjente selvironien folket elsker. Dette lille mellomstikket bidrar også til en skjebnesvanger ironi i det vi glir over i tittellåta «Ja!», som handler om hvor viktig det er å si ja til livets mange utfordringer. Den ebber dessverre ut i intetsigende floskler og klisjeer. Tanken er dramaturgisk god, men Hjelmeland er så mye bedre når sangnumrene er genuint personlige.

I løpet av første halvdel blir vi nemlig forespeilet en mulighet til å bli kjent med den virkelige Bjarte Hjelmeland, og det er jo en interessant nok gulrot å ha dinglende foran vinglasset, det.

Språklig høydepunkt

Heldigvis er det her «Ja!» funker best.

De mange heseblesende karakterene og parodiene føles mer som pauseunderholdning, eller klassiske «avbrytere» fra mellomstikkene der Hjelmeland legger sin egen personlighet i humoren. For eksempel når han innrømmer at han som tilårskommen herre har begynt å irritere seg over ungdommens talemåte.

Her kunne det blitt livsfarlig rett og slett, en 50-åring som prøver å snakke som en ungdom? Hjelpes! Det hjelper ikke på redselen at han bare minutter tidligere har presentert en parodi på rapperen Kamelen (Dromedaren), som bare var vanskelig å forstå.

Men Hjelmeland kveler frykten umiddelbart med en svært god tolkning av morgendagens norsklærer. Her finnes virkelig presise observasjoner på ungdommens grammatikk-surr og tynne L-er. Forestillingens høydepunkt!

Senere får vi også høre om da Bjarte forelsket seg i en gutt for første gang, gjennom den vakre hyllesten til trubadur og barndomshelt Johannes Kleppevik, godt hjulpet av dyktige musikere i Bjarte Aasmul og Tove Kragset. Dette er sårt, inderlig og morsomt samtidig.

«Ja!» er absolutt et velskrevet og profesjonelt utført stykke scenearbeid, og Hjelmeland virker like godt kjent med sine egne karakterer som med seg selv. Han kan dem til fingerspissene, og fordi dette er god, gammaldags revy, er han alltid tro til det ufravikelige manuset.

Personlig skulle jeg likevel ønske det var funnet mer plass til det hjertelige, og aller helst kunne vi vært et par overbrukte observasjoner og karakterer fattigere. Trenger vi egentlig en Lothepus-parodi i 2020? Nei.

For meg funker Bjarte Hjelmeland best når han er seg selv. Om stolene på Chat Noir kunne snakke, tror jeg de hadde vært enige i at mye av dette har vi sett før.

Anbefalt videre lesing: