Å forstå en terrorist

Uten terrorangrepene på Charlie Hebdo og Bataclan-teatret i Paris i 2015, ville aldri denne boken sett dagens lys.

«Ivan og Ivanas enestående og tragiske liv» starter tilforlatelig, men strammer seg brått til og blir en besk fortelling om ydmykelse, radikalisering og terror.

Dette er en satirisk, underholdende og urovekkende bok.

Alternativ nobelprisvinner

Maryse Condé har gjennom sitt 85 år lange liv skrevet krast om slaveri, rasisme og kolonialisering. Hun vokste opp i Karibia, men har blitt en verdensborger etter mange år i Guinea, Senegal, USA og Frankrike.

I 2018 fikk hun den alternative nobelprisen i litteratur. Det var året da et skandalerammet Svensk Akademi ikke var i stand til å dele ut noen pris.

Svenske intellektuelle tok initiativ til en stedfortredende pris, som altså gikk til Maryse Condé.

Problematisk søskenkjærlighet

Det åpner tilsynelatende idyllisk:

Tvillingene Ivan og Ivana vokser opp under Karibias smektende sol, med gnistrende hvite sandtrender og et skimrende blått hav. Men vi er langt unna paradiset.

Landsbyen er et høl der en tredel er arbeidsløse og enda flere lever i fattigdom.

Alenemor Simone sliter seg ut på sukkeråkrene. Barnas far, en verdensberømt musiker fra Mali, har ingen sett siden unnfangelsen.

Med friske karakteristikker, stødig oversatt av Synneve Sundby, utleverer Condé ulike størrelser i lokalsamfunnet. Verken prester eller politikere har nødvendigvis rent mel i posen.

Beskrivelsene av livet i den oversjøiske franske regionen er visuelle – og lærerike. Det er vår tid hun skildrer, ikke en fjern fortid. Like fullt er hudfarge øyenes fremste statusmarkør.

Ivan og Ivana er bundet sterkere sammen enn tvillinger flest. De elsker hverandre, og tiltrekningen er like fysisk som psykisk.

Den synske mormoren deres ser rødt blod fargelegge barnas fremtid.

Er det blodskam – incest – hun ser for seg, eller er det brå død skjebnen har bestemt for dem?

Bestemorens forutanelser styrer lesernes forventninger. En spådom er et ikke ueffent dramaturgisk grep.

Beretningen om en varslet katastrofe

Skjebne er for øvrig et vesentlig begrep i fortellingen. Ordet ligger faktisk i originaltittelen, som lyder «Den enestående og triste skjebnen til Ivan og Ivana» («Le fabuleux et triste destin d'Ivan et Ivana»).

Og den som er forutbestemt til å få seg trøkk etter trøkk av livet selv, er Ivan. Mens Ivana er et skolelys som leser franske klassikere og identifiserer seg med den tidligere kolonimakten, er Ivan en urokråke.

Like vakker som søsteren, men med evner han ikke får utløp for.

Frustrasjonen vokser.

Når han så blir tatt inn i varmen av en vikarlærer med et personlig hevnprosjekt over Vesten spesielt og verdens urettferdighet generelt, trekker skjebnegudinnene lett, men bestemt i tråden som snurper seg rundt Ivan som en not.

True crime?

Condé bygger opp spenningen med å la fortellerstemmen henvende seg direkte til leseren med en slags etterpåklokskap som sier Her er vi på usikker grunn eller Dette vet vi med sikkerhet.

Formuleringene gir en opplevelse av at dette er virkelighet, en true crime.

Og hvem vet, kanskje kan en terrorists forhistorie være nesten sånn?

Muslimsk radikalisering

For Ivan blir terrorist. Gang på gang møter han feil folk og tar gale avgjørelser. I Mali, dit søsknene reiser etter endt skolegang for å treffe faren, blir han innrullert i den lokale militsen og konverterer til islam.

Har den religiøse radikaliseringen skylden? Jeg leser snarere Condés fortelling som en dom over kolonialiseringens arvegods.

Condé tar oss med til en forsoffen forstad i Paris, til flyktningleiren Jungelen, der afrikanske asylsøkere håper å komme over til England, og til bydelen Molenbeek i Belgia, dit Ivan reiser for å hente våpen.

Jeg får sympati for Ivan, til tross for hans destruktive forsøk på å favne livet. Satt opp mot ham blir Ivana et glansbilde som ikke får like mye å spille på som broren.

Jeg er overrasket over det, siden Condé er feminist. Men ikke før jeg tenker tanken, bryter fortellerstemmen igjen inn og sier at hun skjønner godt at vi reagerer på dette.

Men, må hun innrømme, det er morsommere å fortelle om Ivans actionfylte liv enn om søsterens selvoppofrende pass av barnehjemsbarn.

Ironi, må vite?

Condés ironiske og avslørende blikk gir også verdifull analyse av kulturforskjeller mellom Europa, Afrika og Karibia.

Å prøve å forstå

Maryse Condé forsvarer selvfølgelig ikke terrorisme. Men hun maler med flere farger enn sort og hvitt, slik også Moshin Hamid gjør i den uforutsigbare romanen «Den motvillige fundamentalist» eller Yasmina Khadra i «Sirenene i Bagdad».

Disse bøkene insisterer på at livsvilkårene i verden er ujevnt fordelt.

Heller enn et entydig kampskrift har Maryse Condé levert en bevisstgjørende fortelling om betydningen av respekt på tvers av hudfarge, religion og kulturell bakgrunn. Den er både slagferdig, vemodig og ikke minst aktuell.