Tre beste låter: «Caution», «Running Towards a Place», «When the Dreams Run Dry».
Siden det bortimot perfekte debutalbumet «Hot Fuss» (2004) og den minst like imponerende oppfølgeren «Sam’s Town» (2006) har indierockerne i Las Vegas-bandet The Killers gradvis forsøkt å pirke borti en populærmusikalsk verden som har vendt sjangeren deres ryggen mer og mer.
Gitt opp hitlistene
Bandet har alltid hatt en forkjærlighet for hardtslående, glamorøs gitarrock blandet med nynnevennlige synthmelodier. Men i en musikkverden som velter seg stadig mer i underprodusert og fåmælt R’n’B eller enkle TikTok-hits, virker det som om frontfigur Brandon Flowers har gitt opp kommersielle hitlister og henvender seg til et mer voksent publikum enn tidligere.
Springsteen-vibber
De fire første låtene på dette nye albumet er omtrent som å få en omgang rundjuling med skinnjakka til Bruce Springsteen, mens Brandon Flowers med Bono-brillene på skriker om tradisjonelle familieverdier («Dying Breed»), eller en Las Vegas-stripper som vil rømme («Caution»). Sistnevnte låt er i tillegg krydret med en ærlig talt glitrende gitarsolo fra Lindsey Buckingham (Fleetwood Mac).
Som en slags umiddelbar påminnelse av hva The Killers har blitt, drar den heseblesende åpningslåten «My Own Soul’s Warning» meg gjennom en virvelvind av melodiøs synthrock og Top Gun-aktige vers. En umiddelbar trang til å se en 80-tallsmontasje av en 10.-klassing som prøver ulike dresser til skoleballet melder seg.
Lysere enn sist
Der forrige album «Wonderful Wonderful» (2017) ble beskrevet som et høyst personlig dypdykk i sjelelig mørke er «Imploding the Mirage» formodentlig det motsatte. Flowers’ budskap denne gangen virker å være at alt er mulig dersom du tar deg i nakken, holder ut, og gjør noen nødvendige endringer. Flowers og familien har siden 2017 flyttet fra Las Vegas til Utah, og konas kamp mot posttraumatisk stresslidelse, et tilbakevendende tema på forrige plate, har med det blitt mindre tung.
Det har altså kommet et lys etter mørket.
Til å formidle dette lyset har The Killers fått med seg et overraskende gjestepersonell: Både Jonathan Rado (Foxygen), Shawn Everett (Alabama Shakes, Kacey Musgraves, War on Drugs) har vært med på produsentsiden, mens k.d. lang, Weyes Blood, Adam Granduciel, Blake Mills og selveste Lindsey Buckingham (Fleetwood Mac) har vært besøkende musikere.
CELEBERT BESØK: Låten «Caution» er en av de beste på det nye albumet. Ikke minst takket være Lindsey Buckingham fra Fleetwood Mac som bidrar med en glitrende gitarsolo.
Nekter å tilpasse seg
The Killers har aldri virket mer gubbete enn på «Imploding the Mirage», men er det nødvendigvis noe galt i det? Man er nødt til å respektere et band som nekter å avfinne seg med dagens populærmusikalske klima, og når gitarene har fått på enda mer delay-effekt er dette helt kurant og kompromissløs klassisk rock som tydelig lengter hjem til 80-tallets roadtrips på vindfulle landeveier.
De digre, intense refrengene er fremdeles hovedingrediensen, og de mildt sagt storslåtte og melodiøse synthpartiene er som alltid fremtredende, om enn i en langt mer gammelmodig drakt enn før.
Innfrir ikke forventningene
Jeg må innrømme at jeg forventet noe litt sprekere og mer spennende med americana-storheter som Shawn Everett, Adam Granduciel og Weyes Blood med på laget – her er det ikke mye som minner om War on Drugs’ seige sørvest-sound.
Et hederlig unntak er den sjarmerende «Running Towards a Place», som har fått mer av den deilige, kobberbrune ørkenfargen enn resten av plata. «When The Dreams Run Dry» fortjener også et anerkjennende nikk for sitt fengende, Kate Bush-inspirerte refreng.
Endret besetning
De originalene disiplene til Brandon Flowers i The Killers har etter hvert falt fra, én etter én, og tilbake fra den mest vante besetningen står bare trommeslager Ronnie Vannucci og vokalist Flowers selv. På «Imploding the Mirage» finnes hverken Brian May-kopien Dave Keuning på gitar eller bassist/rytmegitarist Mark Stoermer (med unntak av én låt). Så har jo The Killers alltid vært Brandon Flowers’ hjertebarn: Han har skrevet omtrent hver eneste låt gjennom bandets historie, og det er han som er den karismatiske skrikhalsen hvis budskap formidles.
Fortsatt teatralsk
«Imploding the Mirage» virker å være et signal om et band som er lei av å prøve å henge med, og det er helt tydelig lenge siden The Killers var toneangivende indierockere med superhitene «Mr. Brightside», «Somebody Told Me» og «When You Were Young».
Brandon Flowers har fremdeles fokus på det teatralske og storslagne i musikken, bandet skriker like høyt, bare med litt mer modererte fremtidsambisjoner.
The Killers er nå et klassisk rockeband fra en svunnen tid.
Men om du likte «Human» og «Can You Read My Mind» fra perioden da pendelen begynte å svinge kan det godt være du finner noe som svinger på «Imploding the Mirage» også.
TOP GUN: Åpningslåten «My Own Soul’s Warning» drar meg gjennom en virvelvind av melodiøs synthrock og Top Gun-aktige vers.
