Ikea slår inn vidåpne dører

Ikea ønsker med sin sjette Arts Events-kolleksjon å bringe «kunst» ut til folket gjennom unbrakoformede lamper og tekstkledde vaser og tepper. Varehuset bedyrer at de visker ut grensen mellom funksjonell design og kunst, og beskriver dette som en ny visjon for kunsten. Med naiv entusiasme omtales det hele som å tenke utenfor boksen.

Du store min! Man må virkelig undre seg på om de har noen som helst slags kjennskap til designhistorien.

Folkelig og rimelig

Siden Ikea ble startet på 1940-tallet har vi forbundet møbelgiganten med folkelig og rimelig design. De har vært dyktige til å fange opp designtrender i tiden og skape vakre, brukbare og billige løsninger for de tusen hjem. I vår bevissthet betyr Ikea «billig» og «ordinært» – med andre ord en motsats til alt det vi forbinder med fenomenet kunst.

For selv om kunstbegrepet gjennom det tjuende århundret har utviklet seg til å favne både populærkulturelle elementer, konsept-, prosess- og relasjonskunstverk, så er det likevel fortsatt et individuelt anliggende. Og derfor dårlig egnet for masseproduksjon.

En ting er at alle har den samme Ikea-versjonen av PH-lampen over kjøkkenbordet, men vil vi virkelig at alle skal ha den samme Ikea-kunst-refleksjonen i hodet? Og hva skjer egentlig med vår opplevelse av et kunstverk når det blir forvandlet til et Ikea-produkt?

Estetisk verdi

Helt fra dannelsen av det moderne designbegrepet med Arts and Crafts-bevegelsen på slutten av 1800-tallet, har spørsmålet om hvordan man kan gi formgivningen estetisk verdi vært et hovedtema.

Både i Deutcher Werkbund og på Bauhausskolen var man opptatt av hvordan kunstnere kunne bidra konstruktivt inn i designprosessen, og her hjemme stiftet vi i 1918 Foreningen Brukskunst for å opprette en kontakt mellom kunstnere og industrien.

Hele den kunstindustrielle bevegelsen på 1800-tallet handlet nettopp om å tilføre nye maskinfremstilte produkter estetiske kvaliteter. Men det var ingen som av den grunn betraktet disse produktene som «kunst».

Vil ikke gruble over unbrakonøkkelen

Det er likevel ordet «kunst» som stadig brukes om produktene Ikea nå lanserer. «Kunst som du kan ta på...», som de begeistret skriver. Men hva er det så kunstnerne bringer inn? «Noe fabulerende, fantasifullt og kommenterende», sier Ikeas kreative leder Henrik Most.

For eksempel har det japanske kunstnerkollektivet Gelchop skapt lykter og lamper i forskjellige størrelser basert på den klassiske unbrakonøkkelen som er så nært forbundet med IKEA. Jeg kan ikke se at prosjektet er spesielt kunstnerisk originalt eller særlig brukervennlig.

Popkunstneren Clas Oldenburg forstørret hverdagsobjekter på denne måten på 1970-tallet og kastet den gang et nytt lys på gjenstandene vi omgir oss med. Det spørs om en så forslitt strategi som dette klarer å få oss til å se unbrakonøkkelen med nye øyne.

Og sant å si vet jeg ikke om jeg har den helt store interesse av å fabulere omkring dette objektet.

Generelt sett synes jeg det er greit at møbler og interiørelementer ikke er så meddelsomme. Det blir slitsomt hvis stolen eller lampen hele tiden skal «si meg noe». Jeg vil ikke at brødkniven min skal tematisere noe, jeg vil ganske enkelt at den skal skjære brød.

Meddelsomme prosjekter

Av typen meddelsomme prosjekter utpeker den tyske kunstneren Stefan Marx seg.

Tekstuttrykket som danner utgangspunkt for pleddet er egentlig ganske fint. Vi ser at Marx er illustratør. Bokstavene er uvørne og skjødesløst skrevet, men helheten har absolutt en viss formstyrke.

Vasen hans er mindre vellykket. Selve formen er underlig uforløst. Det er uklart hvorfor han har gitt den en buklete overflate og bokstavene gjør formopplevelsen enda mer kaotisk.

Manglende designkompetanse

Den manglende designkompetansen er tydelig i flere av Ikea-prosjektene. Som for eksempel hos den amerikanske kunstneren Daniel Arsham. Hans prosjekt er en bordklokke pakket inn i et slags underlig porselenssjal.

Men hva slags produkt er egentlig dette? Han utfordrer ikke klokken som fenomen, undersøker ikke alternative måter å vise tid. Det eneste han bidrar med er en slags ytre scenografi, som han skaper rundt en erketradisjonell Ikea-klokke. Det er virkelig ikke god design.

Den uinformerte omgangen med kunstbegrepet blir særlig tydelig når vi tar for oss prosjektet til den stockholmsbaserte kunstnerduoen Humans since 1982. Utgangspunktet er i og for seg interessant nok; nemlig dronenes innvirkning på livet. Men hva vi skal med sluttproduktet er jeg sterkt i tvil om.

Det er ganske enkelt en slags veggdekorasjon – en ramme der miniatyrdroner er plassert på knappenåler, som om de var blomster eller sommerfugler.

En aktør som skiller seg ut

Det er imidlertid én aktør som utpeker seg. Interessant nok er hun også den eneste som har bakgrunn som produktdesigner. Den Rotterdam-baserte kunstneren Sabine Marcelis har skapt en enkel hvit, sirkulær kuppelformet vegglampe med et større innsnitt som danner en mørk flenge i den hvite flaten. Her har hun eksperimentert ved å brette og kutte i papir, og kommet frem til et uttrykk som både er skulpturelt og funksjonelt.

Styrken og kvaliteten på lyset kan reguleres ved ulike behov. Selv om lampen kanskje ikke er så fryktelig nyskapende vitner den om en sikker formsans og funksjonsforståelse. Den er rett og slett et klassisk solid designobjekt. Jeg opplever også Marcelis som den eneste av kunstnerne som virkelig undersøker noe.

Det er ikke noe vanskelig å forstå at man ønsker en kunstnerisk vitamininnsprøytning i hverdagsdesignen. Det er også helt greit at Ikea ønsker å endre assosiasjonene knyttet til merkevaren. Dessverre tror jeg nok et prosjekt som dette er direkte kontraproduktivt for begge formål. Når man forsøker å tvinge kunsten inn i et Ikea-format blir resultatet verken kunst eller god design.

Hele prosjektet er preget av en dyp begrepsforvirring og forbløffende kunnskapsmangel.