Hopp til innhold
Anmeldelse

Sjeldent formfullendt oppvekstroman

Finlandssvenske Quynh Tran omfavner det dulgte i sin poetiske og prisvinnende debutroman.

Portrettfoto av Quynh Tran og omslaget av boka I den svale skyggen
Foto: Kevin Chang og Forlaget Oktober
Bok

«I den svale skyggen»

Quynh Tran

Oversatt av Gunstein Bakke

Roman

2022

Forlaget Oktober

Endelig en forfatter som tør å holde tilbake informasjon.

Å lese romanen til Quynh Tran minner om å bla gjennom en filmrull. Vi leser korte scener i et rent og ladet språk, gjennom et høystemt, observerende blikk. Blikket tilhører romanens jeg-forteller, den navnløse lillebroren i familien på tre som flytter fra Vietnam til Jakobstad i Finland, en dag på 1990-tallet.

Aller mest beundringsverdig er det at romanen holder det vage vagt.

For det er noe med Má, og det er noe med storebror Hieu. Dette litterære halvmørket virker å være direkte inspirert av den østlige tradisjonens estetiske prinsipper, som er å omfavne det dimmede og tilslørte.

«Vietnamesere overalt»

Lite av romanen handler konkret om familiens møte med det andre landet. Dette blir heller værende som et premiss, en grunntone med sporadiske utbrudd i eksplisitte scener.

For eksempel i kapittelet der Lan Pham, morens venninne, holder en harang om hvordan «hvitingene» elsker idéen om det fremmede og eksotiske.

Du vet hvordan de er, «hyggelig, hyggelig», de bryr seg ikke om du er japaner eller vietnameser eller thailender eller koreaner ... For dem er vi alle kinesere ... Hahahahahaha ...

Istedenfor en overordnet og kronologisk handling møter vi i romanen en rekke stemningsfulle enkelthendelser, formet som mange korte kapitler.

Det er den lille familiens dramatikk som utgjør universet: Hieus forelskelser, blåbærturen som stadig vender tilbake. Her er mye snakk om «begivenhetsløse dager», men det ulmer under overflaten.

Sceniske portretter

Det er noe svært bedagelig over denne romanen, noe nærmest meditativt. Den er spekket med øyeblikk fylt av nærvær, skrevet uten blomstrete språk.

Måkene hadde stilnet, bilene var borte fra parkeringen. En natt som hadde rent over. Jeg stod opp og gikk inn til dem. Et dempet lys. Tennis på tv. Maten lå halvvarm i glasskålene.

Det meditative ved romanen har rot i dens omfang av værmeldinger. Her registreres luft, sol, hav og vind – naturskildringer som vekker minner om barndommens stillstand, hvor mye handlet om bare å være til stede.

Men forteller-jeget er ikke uten personlighet. Han er undrende og gjør flere vittige tolkninger, denne lillebroren.

Bildet er et nøkkelord. Beskrivelsene av enkeltscenene har noe fryst over seg, som et stilleben som aldri opphører. Språket er poetisk og billedlig, som:

De krampaktige bevegelsene i skyene. Hele kvelden lå de der og rykket.

Og det er flere faktiske fotografier i romanen. Moren skaffer seg et kamera hun tar bilder med, og noen av dem blir spesielle for lillebroren. De har en stemning han senere maner frem med tankene – eller de dukker opp for hans indre blikk uten forvarsel.

Hyllest til halvmørket

Boka har et parti som heter «Herr Tèos Harang», hvor det fremstilles tanker som ligger tett på de i et essay av den kjente japanske forfatteren Jun'ichirō Tanizaki, med navn «Hyllest til halvmørket». Essayet dreier seg om forholdet mellom estetikk og teknologi, og om å presentere et alternativ til de vestlige estetiske preferansene.

Kort sagt er ideen at dersom Østens modernisering hadde foregått på organisk vis, i stedet for å kopiere Vesten, så ville Østens tradisjonelle estetikk vært ivaretatt. Istedenfor flombelysning og skinnende hvite baderomsfliser: rispapirets glød, jadens mudderglans og aksepten av det slitte og ufullkomne (wabi sabi).

Det er nærliggende å se Tanizaki som en direkte inspirasjon for Trans roman. Romanens tittel, som på svensk er «Skugga och Svalka», peker nettopp på dette dempede og tilslørte. I likhet med Trans tilbakeholdne skrivestil, hvor det sjeldent er helt klart hva som står på spill, uten å være påtatt mystisk.

Det er subtilt, ladet og sterkt.

Hvorfor gråter tante Tei Tei av filmen «Sensommer» som ikke engang er noe trist? Lillebroren spør moren, men får ikke noe svar. Det får ikke leseren heller.

Ikke rart denne har vunnet pris

Quynh Tran har vunnet flere priser for sin debut, deriblant den prestisjetunge Runebergprisen. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor.

Hans litterære halvmørke er en forfriskende motvekt til virkelighetslitteraturens ransakende omgang med sitt eget stoff. Dessuten, å holde på det vage innebærer å ta sitt publikum på alvor – subtiliteten tvinger frem en større grad av tilstedeværelse hos leseren.

For tiden har mange romaner som utgis i Norge svært korte kapitler, og det er ikke alltid med god grunn. Trolig har det å gjøre med en generell konsentrasjonssvikt som har utviklet seg i befolkningen – 15 sammenhengende sider er sjeldne saker, prøv heller to eller tre.

Men hos Tran speiler den fragmentariske formen selve innholdet. I hans roman handler det om oppvekstens bemerkelsesverdige øyeblikk.

Sammen danner disse bruddstykkene et bilde av en barndom preget av tette familiebånd, fremmedfølelse og lengsel.

Les også anmeldelsen av «Lucy»: «Sylskarp og raljerende»

Portrettbilde av forfatter Jamaica Kincaid og bokomslaget til Lucy
Portrettbilde av forfatter Jamaica Kincaid og bokomslaget til Lucy

Hei!

Jeg er frilanser og skriver litteraturanmeldelser for NRK. Les gjerne det jeg har skrevet om Helene Guåkers diktbok «Rød fødekvinne» og «25. september-diktene» av Joakim Kjørsvik.