«Jeg er dette århundret» sa den amerikanske maleren Alice Neel.
Og selv om livet hennes dekker mesteparten av 1900-tallet (hun levde fra 1900-1984), var hun verken profet i sitt eget land, eller sin egen tid.
Mens den abstrakte kunsten blomstret på den amerikanske scenen, tviholdt Neel på et figurativt, real-naivistisk formspråk.
Det var først helt på tampen av et langt kunstnerliv at hun omsider fikk en bredere anerkjennelse.
Denne høsten viser Munchmuseet en omfattende presentasjon med denne ukonvensjonelle kunstneren, som gjorde portrettet til sin helt store spesialitet.
FRA 1920-TALLET: Et tidlig verk viser Neels usedvanlige maleriske evne: Hvordan hun klarer å stilisere og forenkle, og la lyset leve i flaten. Her jobber hun rent malerisk og har enda ikke etablert sitt egenartede uttrykk med en klar konturstrek.
Foto: Ethan Palmer«ART SHIELDS», 1951: Med en utpreget fargesans og en dyp interesse for sine medmennesker henter hun frem modellens personlighet.
Foto: The Estate of Alice Neel«GERARD MALANGA» (1969): I dette bildet ser vi hvordan hun har malt armen og hånden flere ganger. Hun har ikke brydd seg med å fjerne det første forsøket. For Neel er det uansett sjeleuttrykket, og ikke disse uvesentlige detaljene som er det viktige.
Foto: Med tillatelse fra Locks Foundation«BLACK DRAFTEE (JAMES HUNTER)», 1965: Ofte lar hun deler av bildet stå ubearbeidet som for å understreke det levende og prosessuelle ved hennes bilder.
Foto: The Estate of Alice NeelFor meg var det virkelig en stor opplevelse å tre inn i det sterke persongalleriet som foldes ut i hele sin bredde i museets niende etasje.
Fra før hadde jeg bare et helt overfladisk kjennskap til denne ytterst interessante kunstneren.
Sterkt persongalleri
Det som slår meg er hvor klønete, men likevel kraftfullt Neel tegner sine modeller.
Ikke sjeldent er proporsjonene blitt helt feil. Gjennomgående er for eksempel hodene altfor store i forhold til kroppene, og det fremstår som om hun har sett kropp og hode fra to ulike perspektiver.
Likevel klarer hun på en mesterlig og umiddelbar måte å skildre disse menneskene slik at de virkelig fremstår som levende og troverdige.
«GEOFFREY HENDRICKS OG BRIAN», 1978: Her har hun malt en Fluxus-kunstner med sin partner. Vi får virkelig en fornemmelse av de to svært ulike personlighetene.
Foto: Malcolm Varon«CHILDBIRTH» (1939): Uten eksplisitte virkemidler skildrer Neel den voldelige, kroppslige oppløsningen en fødsel kan være. Her en sliten, svett kvinne med mørke ringer under øynene og med bryster så sprengte at det ser ut som om de kan eksplodere.
Foto: MUNCHMUSEET«THE WELLESLEY GIRLS», 1967: Vi aner jo ikke hvordan disse modellene ser ut, likevel tror vi på portrettet som skildringen av disse menneskene. Hun overbeviser oss med sin usedvanlige evne til å kalle frem menneskene på lerretet.
Foto: Kerry McFateMOR OG BARN: Alice Neel maler mødre med sine barn om og om igjen. De sterke, men også skjøre familiebåndene. Det at barnet er fullstendig prisgitt sine foreldre er et tema som stadig går igjen.
Foto: Malcolm VaronMALES TIL LIVE: NRKs anmelder fryder seg over Neels evne til å fange de unike trekkene i menneskene hun maler, som i verket «Pregnant Julie and Algis» (1967).
Foto: MunchmuseetHun maler «feil» på den helt «riktige» måten.
Hadde disse portrettene vært anatomisk korrekte og «skoleflinke» ville antakeligvis mye av den rare intensiteten og uttrykksstyrken gått tapt.
Fra eksplisitt til implisitt politikk
Neel begynte som en politisk parolekunstner, med bilder som formidlet et eksplisitt protestuttrykk, men utviklet etter hvert et individualisert formspråk, der det politiske er mer implisitt.
KLAR BESKJED: «Nazis Murder Jews» fra 1936 viser aktivister marsjerende med paroler gjennom New Yorks gater.
Foto: Ethan PalmerMed dyp nysgjerrighet og respekt skildret hun mennesker fra ulike samfunnslag: alt fra egne familiemedlemmer, fremstående bohemer, kunstnere og skeive ikoner, til lutfattige mødre med sine barn, immigranter og sexarbeidere.
Portrettene hennes er dyptloddende og psykologisk svært interessante.
Jeg stopper opp ved et familieportrett som er så levende og fullt av mulige fortellinger.
Det er en familie på tre.
En mor med kort kjole over nylonstrømpekledde ben med høyhælte sko.
Jeg tenker med det samme at hun ikke føler seg sett og bekreftet at sin litt introverte mann, som sitter ved siden av henne med armen omkring en hjerteskjærende spinkel tenåringsdatter, som nok gjerne ville vært et helt annet sted.
Påtrengende sanselig
Alice Neel sine bilder har en nærmest påtrengende sanselighet.
Jeg elsker maleriet som viser en naken, gravid kvinne i sengen sammen med sin mann.
I DETALJENE: Her ser vi et nakent par, øyensynlig slitne etter samleie. Mannen som har et underlig formet og påfallende spinkelt kjønnsorgan, holder en klase med druer. Det er noe med koblingen mellom frukten og genitaliene som skaper en uro og et ubehag hos meg.
Foto: MunchmuseetDet ligger så mye i det intense blikket hennes, og hennes sårbare nakenhet.
Selv om kroppene også her er underlig fremstilt rent anatomisk, er paret så levende at vi formelig kan kjenne lukten fra kroppene deres.
«Hver person er et nytt univers» gir oss en unik mulighet til å stifte bekjentskap med et viktig kunstnerskap som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Bildungsroman» av Kim Hankyuul, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken, «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg og «Litt engstelig, bare ...» av Morten Abel.