Sterkt og umiddelbart

«Jeg er dette århundret» sa den amerikanske maleren Alice Neel.

Og selv om livet hennes dekker mesteparten av 1900-tallet (hun levde fra 1900-1984), var hun verken profet i sitt eget land, eller sin egen tid.

Mens den abstrakte kunsten blomstret på den amerikanske scenen, tviholdt Neel på et figurativt, real-naivistisk formspråk.

Det var først helt på tampen av et langt kunstnerliv at hun omsider fikk en bredere anerkjennelse.

Denne høsten viser Munchmuseet en omfattende presentasjon med denne ukonvensjonelle kunstneren, som gjorde portrettet til sin helt store spesialitet.

For meg var det virkelig en stor opplevelse å tre inn i det sterke persongalleriet som foldes ut i hele sin bredde i museets niende etasje.

Fra før hadde jeg bare et helt overfladisk kjennskap til denne ytterst interessante kunstneren.

Sterkt persongalleri

Det som slår meg er hvor klønete, men likevel kraftfullt Neel tegner sine modeller.

Ikke sjeldent er proporsjonene blitt helt feil. Gjennomgående er for eksempel hodene altfor store i forhold til kroppene, og det fremstår som om hun har sett kropp og hode fra to ulike perspektiver.

Likevel klarer hun på en mesterlig og umiddelbar måte å skildre disse menneskene slik at de virkelig fremstår som levende og troverdige.

Hun maler «feil» på den helt «riktige» måten.

Hadde disse portrettene vært anatomisk korrekte og «skoleflinke» ville antakeligvis mye av den rare intensiteten og uttrykksstyrken gått tapt.

Fra eksplisitt til implisitt politikk

Neel begynte som en politisk parolekunstner, med bilder som formidlet et eksplisitt protestuttrykk, men utviklet etter hvert et individualisert formspråk, der det politiske er mer implisitt.

Med dyp nysgjerrighet og respekt skildret hun mennesker fra ulike samfunnslag: alt fra egne familiemedlemmer, fremstående bohemer, kunstnere og skeive ikoner, til lutfattige mødre med sine barn, immigranter og sexarbeidere.

Portrettene hennes er dyptloddende og psykologisk svært interessante.

Jeg stopper opp ved et familieportrett som er så levende og fullt av mulige fortellinger.

Det er en familie på tre.

En mor med kort kjole over nylonstrømpekledde ben med høyhælte sko.

Jeg tenker med det samme at hun ikke føler seg sett og bekreftet at sin litt introverte mann, som sitter ved siden av henne med armen omkring en hjerteskjærende spinkel tenåringsdatter, som nok gjerne ville vært et helt annet sted.

Påtrengende sanselig

Alice Neel sine bilder har en nærmest påtrengende sanselighet.

Jeg elsker maleriet som viser en naken, gravid kvinne i sengen sammen med sin mann.

Det ligger så mye i det intense blikket hennes, og hennes sårbare nakenhet.

Selv om kroppene også her er underlig fremstilt rent anatomisk, er paret så levende at vi formelig kan kjenne lukten fra kroppene deres.

«Hver person er et nytt univers» gir oss en unik mulighet til å stifte bekjentskap med et viktig kunstnerskap som fortjener mye mer oppmerksomhet enn det har fått.