Kunst i kampens hete

«Mennesket er et politisk vesen» skrev Aristoteles for snart to og et halvt tusen år siden.

Gjennom hele menneske­hetens historie har kunsten på ulike måter speilet politikk og samfunn.

Fra den egyptiske og romerske oldtids makt­befestende kunst­uttrykk, til 1970-tallets rasende aktivisme og parole­formspråk.

Utstillingen på Notodden viser fram norsk politisk kunst fra Tangen-samlingen, fra mellomkrigs­tiden og frem til 1980-tallet.

På vei inn undrer jeg på hva slags politisk kunst som egentlig finnes i samlingen, og om det er et stort nok utvalg til å løfte noen nye og interessante perspektiver på dette omfattende temaet.

I Norge opererer vi med en begrenset forståelse av politisk kunst – ofte er det venstre­sidens kunst vi assosierer med sjangeren.

Hinsides det rene tendensmaleri

Telemark Kunst­senter tar selvsagt ikke mål av seg til å presentere noen fullstendig fortelling om den norske politiske kunst­historien fra begynnelse til slutt.

Utstillingen viser oss heller glimt inn i viktige epoker der den samfunns­kritiske kunsten har stått sterkt.

Utstillingen er inndelt i ulike temabolker.

En avdeling er viet det såkalte tendens­maleriet knyttet til sosialistisk kultur­front i mellomkrigstiden.

Røde faner hevet mot himmelen og den upersonlige massen av arbeids­løse er motiver som er typiske for denne fasen.

I utstillingen er det særlig Reidar Aulie som representerer kulturfronten, dessverre med noen av hans svakere arbeider.

I denne avdelingen vises også noen kraftfulle og ekspressive verk av Arne Ekeland, mellomkrigs­tidens mest ruvende og samfunns­kritiske kunstner, som med sin drømme­aktige surrealisme går hinsides det rene tendens­maleriet.

Makt og maskespill

Det er morsomt å se en kunstner som Terje Bergstad, som er en glemt gigant i norsk kunst­historie – en stor kunstner som med et ekspressivt formspråk tar for seg sterke eksistensielle temaer, som tilværelsens lidelse, og menneskets evige ensomhet.

I mine øyne overgår han mange av de tyske ekspresjonistene.

Dessverre er heller ikke han representert med det beste utvalget bilder.

Men det som i hvert fall er et utvilsomt hoved­verk i norsk politisk kunst­historie, er Kjartan Slettemarks ikoniske collage­serie «Nixon Vision».

Fra en Gevalia-reklame klippet han ut en slank kvinne­hånd som holder en kaffkopp, og limte den inn i et bilde av den daværende amerikanske presidenten Richard Nixon – slik at det ser ut som om det er presidenten selv som holder koppen.

I utstillingen kan vi se ulike versjoner der Slettemark med formsikker collage­teknikk, både subtilt og mer drastisk har endret presidentens fysiognomi.

Om vi ikke gjenkjenner mannen, fornemmer vi uansett at det handler om makt og maske­spill.

Poesi og politikk i skjønn forening

En annen gigant innenfor politisk kunst i Norge er Per Kleiva. Han er representert med blant annet «Blad fra imperialismens dagbok» fra 1971.

Her ser vi svarte soldat­støvler og mørke helikoptre over en vakker blomster­eng.

Her kombinerer han noe idyllisk og noe uhyggelig, og minner oss om at en fjern krig, en slag­mark langt borte, ikke bare er et fremmed­artet navn, men et virkelig sted der barn leker, der mennesker lever sine liv, og dør.

Det er denne form­sterke presise og poengterte måten å formulere et visuelt budskap som kjennetegner Per Kleiva.

Befester myter fremfor å ta hull på dem

Utstillingen viser oss utvilsomt noen viktige glimt inn i den menings­sterke kunsten i Norge.

Men jeg opplever nok at den befester snarere enn å utfordre myter knyttet til menings­sterk kunst.

For eksempel styrker den opplevelsen av at politisk kunst er synonymt med venstre­sidens kunstneriske opprørs­uttrykk.

Nå har jeg selvsagt ingen full oversikt over hva Tangen-samlingen har å by på og hva de eventuelt har valgt bort. Om de så måtte ha gjort noen innlån, mener jeg de burde ha inkludert noen verk fra samtiden som kunne vise oss at politisk kunst ikke er et rent historisk fenomen.

Ikke desto mindre byr utstillingen på noen virkelig ruvende kunst­historiske ikoner.