Anmeldelse

Bokhøstens lengste fjelltur

Det er langt mellom høydepunktene i Erika Fatlands altfor lange bok om Himalaya.

Erika Fatland i Bhutan og bokomslaf "Høyt"

Erika Fatland

Foto: Kagge forlag
Bok

«Høyt – en reise i Himalaya»

Erika Fatland

Sakprosa

2020

Kagge Forlag

Området den tyske geografen Alexander von Humboldt døpte Sentral-Asia, er åsted for flere av reiseskildringene til Erika Fatland.

I «Høyt – en reise i Himalaya» starter hun første etappe av ferden i byen Kashgar i den kinesiske Xinjiang-provinsen i juli 2018. Herfra reiser hun via blant annet Karimabad i Pakistan, Kargil og Leh i Kasjmir og Amritsar i India i retning Mount Everest. I den andre delen av boken, og av reisen, som hun gjennomfører et år senere, er hun innom hovedstaden Katmandu i Nepal og kongeriket Bhutan, før hun til slutt ender opp ved Lugusjøen i Sichuan-provinsen. Da er vi atter i Kina.

Når ikke toppen

Felles for alle disse stedene – hun er innom flere – er at de befinner seg i fjellkjeden Himalaya, og altså ganske mange høydemeter over havet.

Helt opp på toppen av Mount Everest når ikke Fatland, men hun tilbringer noen dager på den såkalte Base Campen, som ligger på 5369 meter over havet. Hensikten med turen er heller ikke å nå toppen.

Fatlands prosjekt består, ifølge baksideteksten, i å la oss møte de utallige språk og kulturer som lever i de bortgjemte fjelldalene, la oss møte menneskene som bor der på nært hold.

Når vi da legger til at området har vært og er åsted for et utall stormaktskonflikter, hvor menneskene gang på gang er blitt viljeløse brikker og ofre, skulle mye ligge til rett for en spennende fortelling på mange nivåer.

Erika Fatland hos Kalash-folket i Pakistan

Forfatteren på besøk hos Kalash-folket øst i Pakistan.

Foto: Privat / Kagge forlag

Orwell blekner

Men slik blir det ikke. Det litterære oksygenet har forsvunnet ut før Fatland er ute av den første landsbyen. Mye av dette skyldes at hun ikke har et språk som hun kan matche alle opplevelsene med.

Folk er både fargesprakende og fargerike uten at jeg ser det for meg. Stemningen er elektrisk uten at jeg forstår hva det elektriske bestod i.

Fatland synes George Orwells dystopi, hun mener vel her «1984», «fra 1948» (den ble utgitt i 1949), «blekner sammenlignet med Xinjang-provinsen». Akkurat hva det er ved Kashgar som gjør det naturlig å sammenligne med Orwells dystopi blir ikke tilstrekkelig forklart, eller i alle fall ikke fortalt på en slik måte at leseren kan ta og føle på den eventuelt «Orwellske» stemningen.

Sukrer teen

Det er når hun befinner seg på det makrohistoriske nivået at Fatland er på sitt minst enerverende. Hun gjør greit rede for det stormaktsspillet som førte til at grensene går der de går. Det er også interessant å høre lokalbefolkningen ta stilling til om de ville valgt seg Pakistan, India eller selvstendighet i Kashmir. Te-elskere vil glede seg over at hun gjør rede for historien til den berømte Darjeeling-teen.

Men selv denne velsmakende drikken klarer hun å sukre i stykker med malplasserte metaforer.

Tysk avføring

Fatland har også en forbløffende lav terskel for hvem og hva det er som skal få være med i fortellingen. Hotellansatte, guider og andre mer eller mindre tilfeldige fastboende får sitt lille miniportrett. Turistene hun møter på sin vei får sitt pass påskrevet.

Hun har lite til overs for andre turister enn henne selv. Fatland overhører en tysk dame snakke om avføringen sin i en kø i Dalai Lamas hjemby, og henger henne nådeløst ut til tørk i sin reiseskildring.

Samme ublide litterære behandling blir de to amerikanske venninnene Jade og Lynn utsatt for når Fatland møter dem på Base Campen ved foten av verdens høyeste fjell. De to har ikke gjort noe annet galt enn å være amerikanske, og å uttrykke seg i for amerikanere typiske vendinger som «Oh my God».

Erika Fatland i Bhutan

Forfatteren bruker egne bilder i boken – her fra besøk hos lokalbefolkningen i fjellandet Buthan.

Foto: Privat / Kagge forlag
Erika Fatland i forbindelse med arbeidet med boken

Regionen er kjent for sine fargerike transportmidler. Privat bilde fra reisen boken er basert på.

Foto: Privat / Kagge forlag
Erika Fatland ved veiskilt i India

National Highway 5 går mot den indisk-kinesiske-grensen over trange fjellpass – og omtales som en av verdens farligste veier.

Foto: Privat / Kagge forlag
Erika Fatland i Bhutan

Forfatteren i et privat bilde fra Buthan, tatt under reisen boken er basert på.

Foto: Privat/Kagge Forlag / Kagge forlag

Snørrklyse i neseboret

Om ikke annet avslører Erika Fatland dilemmaene rundt dette med å være turist. Man jakter på det opprinnelige, bare for å oppdage at en amerikansk turist med «grønn snørrklyse hengende fra det ene neseboret» har vært der før deg, eller enda verre – samtidig!

Det var denne melankolien den store visesangeren Cornelis Vreeswijk tok på kornet i sin klagesang «Turistens klagan». Visesangeren ligger trøtt og sliten på sitt hotell på Karl Johan i Oslo. Det bråkes på naborommet. Det er mange og mangt å klage over, men vi forstår at denne sangen egentlig handler om ensomhet, om Vreeswijk selv.

Lite selvrefleksjon

Visesangeren har allikevel glede over barna «som sjunger utanför fönstret. Om inga ungar funnes så slutar ja'».

Slik evne til selvrefleksjon er det lite av i Fatlands ordrike tekst. Et selvkritisk avsnitt om hvorfor hun reiser kommer riktignok helt mot slutten av reisen, når hun står og fotograferer ved den såkalte Tigersprangkløften i Yunnan.

Da har jeg ramlet av lasset for lengst.

Anbefalt videre lesing: