Primitivt og provoserende

Nyhetsbomben om at Michel Houellebecq hevdet han var blitt lurt til å bli porno­skuespiller på sine eldre dager, og gikk til rettssak for å få stoppet filmen, var kanskje bare det som manglet.

Mannen som har provosert leserne siden han debuterte som forfatter, har en genuin evne til å regissere sitt eget omdømme.

Jeg mistenker at denne siste runden er nok et PR-fremstøt fra forfatteren som elsker å forarge.

En vi elsker å hate

Porno skriver han om allerede i tekst­samlingen «Holde seg i live» fra 1990-tallet, et utvalg som nå er utmerket oversatt til norsk av Thomas Lundbo.

Boken er ikke lang: De knapt 150 sidene inneholder både et begeistret forord og et grundig etterord.

I forordet skriver Asle Toje at Michel Houellebecq oppfyller Georg Brandes' ambisjon om at litteraturen skal sette samfunns­problemer under debatt.

Etterordet, godt formulert av Jonas Bals, fokuserer på forfatterens kapitalisme­kritikk. Bals stiller dessuten det betimelige spørsmålet:

Er Houellebecq en klartseende analytiker som forutser og kommenterer nedbrytende sider ved samfunnet, eller er hans beksvarte utgytelser en del av problemet?

Selve tekstene inviterer til en slik tvetydighet, proppfulle som de er av problem­stillinger som forfatteren har kretset rundt siden starten.

Kartet og terrenget

Slik åpner den første teksten:

Her ligger et forfatter­skap i kim. Bare ordene utvidelse og tilintetgjørelse har han jo brukt i tittelen på to av sine romaner, debuten «Utvidelse av kamp­sonen» (1994) og den foreløpig siste «Tilintetgjøre» (2022).

Andre ord som går igjen i forfatterskapet, er nettopp lidelse, intethet, smerte, motbydelig og klimaks.

Du kunne ikke truffet bedre om du hadde kjent til forfatter­skapet FØR disse linjene ble skrevet.

Denne første og viktigste teksten i samlingen er en poetikk, rett og slett, for den ferske forfatteren. Her mytologiserer han lidelsen og utenforskapet som nødvendige forutsetninger for en ekte kunstner.

Det er oppsikts­vekkende å se i hvor stor grad den franske grine­biteren har fulgt sine egne teser.

Fynd-ord

Teksten er dirrende dyster og består nærmest av aforistiske utsagn om hvordan poeten skal forholde seg.

Det er ingen vits å søke lykken, for den fins ikke. Fellesskap er å forakte. Kjærligheten fins, men er uoppnåelig:

Svartsyn

Jeg kan ikke unngå å tenke at dette er primitivt og selv­sentrert.

Tankene tilhører en mann som mener han har sett lyset (les mørket) fordi han føler seg forurettet og tilsidesatt.

Han protesterer mot den europeiske tidsånden der den tradisjonelle kjønns­balansen er endret, noe som gjør at kjærligheten blir prisgitt markeds­kreftene, som alt annet i samfunnet, som han stadig skriver.

Samfunnet er blitt fragmentert, menneskene fremmedgjort. Houellebecq levner ikke menneskeheten mye håp.

Svartsynet gir ham energi som forfatter, så paradoksalt det enn kan høres.

Selvrettferdig

Protest og revolusjon har vært gjennomgående trekk hos franske intellektuelle. Med høylytt kamp skal svak­heter ved det bestående bekjempes.

Hos Houellebecq er den moderne mannens misere som oftest de andres feil.

Det vitner om en patetisk ansvars­fraskrivelse: Å være destruktiv er enkelt – langt vanskeligere er det å tenke hvordan vi best mulig kan leve sammen med dem som tenker annerledes – og finne en mening i tilværelsen.

Gir de misfornøyde stemme

Michel Houellebecq skriver ikke nødvendigvis på egne vegne.

Hans styrke som forfatter er at han har formulert frustrasjonen til en stor gruppe retthaverske europeiske menn som føler seg ødelagt av den seksuelle frigjøringen. Den har – ifølge ham – gitt noen få menn tilgang til så mange kvinner de ønsker, mens andre ikke får noen.

I tillegg kjenner de seg truet av innvandrere generelt og muslimer spesielt.

I romanene sine kombinerer han sinne, sex­skildringer og samfunns­analyse så infamt at han også blir morsom.

Kverulerende kronikker

Houellebecq er også vittig i denne boken. Særlig i de små petitene mot slutten, der han drysser ut karakteristikker av aldrende Syden-turister, for eksempel, en gruppe han skal ha mye stygt å si om i årene som kommer.

Disse tekstene, som er artikler publisert i ulike franske magasiner gjennom hele 1990-tallet, er langt fra så dystre som det litterære manifestet i starten. Flere av dem er visjonære:

Her skriver Houellebecq nærmest rørende om et besøk på en porno­messe og noen spede forsøk på nett­dating.

Dette var i internettets barndom, men forfatteren tegner tydelig konturene av den overveldende elektroniske porno­industrien vi kjenner i dag.

Tekstsamlingen er sprikende, og den er fort lest. Den gir en oppkvikkende innføring, egentlig, i et forfatterskap som har foregrepet ubehagelige tanke­strømmer i tiden.

Og kjenner du til Michel Houellebecq fra før, vil «Holde seg i live» gi deg akkurat den desillusjonerte og frekke stemmen som med årene er blitt den franske rabulistens varemerke.