Jeg ble glad da jeg hørte at Munch-museet planla en stor retrospektiv presentasjon av Marianne Brattelis kunst.
Da jeg var ung, tilbrakte jeg mye tid i samlingsutstillingen på Museet for samtidskunst. Ett av arbeidene jeg aldri har klart å glemme, er et vakkert blått maleri der Bratteli har malt en lyskledd kvinne med blomster i hendene.
Jeg stoppet ofte opp ved dette bildet og grublet på hva som gjorde det så uhyggelig. Jeg husker jeg tenkte at det kanskje ikke hadde vært så lett å være barn av en statsminister.
Senere har jeg forstått at det nok var andre sider ved Trygve Brattelis liv som, enda mer enn hans politiske karriere, preget familiehjemmet.
Marianne Bratteli har ofte fortalt hvordan fortielsen omkring farens traumatiske krigsopplevelser satte seg fast i henne som en uforløst angst og sorg.
Mens foreldrene brant for politikken, vendte Bratteli seg mot det mystiske og spirituelle.
Hun regnes som representant for den metafysiske postmodernismen.
ENDELIG UTSTILT: Marianne Bratteli er god til å skape kontraster mellom organiske strøk og geometriske former. Se den myke streken som danner kvinnekroppen og det harde trapeset som skisserer kjønnshåret. En svakere maler ville kanskje laget brystene like, og håret likt på begge sider av hodet, men Bratteli er en mester i å skape variasjon mellom elementene.
Foto: Marianne BratteliDet formsikre og det sårbare
Der jeg vandrer rundt i utstillingen «Hjertebank», grubler jeg på hva det er som gjør Bratteli så god.
Hva er det spesielle ved dette kunstnerskapet?
GÅTEN BRATTELI: Det er slående hvor mye smerte og mørke som ligger i den energiske og ofte fargesterke stilen til Marianne Bratteli. Hvordan gjør hun det?
Foto: Kilian MunchJeg tror det ligger i den usedvanlige spenningen mellom det klare, sikre formspråket, og den akutte sårbarheten som bildene formidler.
Bratteli har utviklet et stiluttrykk der hun maler med raske, brede, nesten firkantede penselstrøk.
På mesterlig vis skaper hun liv og variasjon i bildene sine.
ALDRING: Dette er gripende og uttrykkssterkt. Det at den skinnende ultramarinblå bakgrunnen tar fullstendig luven fra den skjøre skikkelsen, styrker opplevelsen av gebrekkelig alderdom: Den gamle damen med sitt lutende hode og sin spinkle kropp. Gåstolen som er malt med harde, presise streker blir det eneste faste elementet i bildet. Kvinnens hender er malt som fugleklør. Som så ofte hos Bratteli har skikkelsen ett innadvendt og ett utadvendt øye.
Foto: Munchmuseet / Marianne BratteliHun spiller det harde mot det myke, det presise mot det utflytende. På samme måte stemmer hun de ulike fargeklangene mot hverandre.
Det finnes ingenting famlende eller omtrentlig i måten hun maler: Hvert penselstrøk er satt med presisjon og representerer et tydelig og bevisst formvalg.
SÅRT: Den ene hånden er litt utvisket, men den andre bærer fortellingen om det presisjonsarbeidet som utføres. Det at luens kors er sort og ikke rødt, bringer inn uhygge. Plasteret spiller både tematisk, koloristisk og komposisjonelt en viktig rolle.
Foto: Munchmuseet / Marianne Bratteli
FARGENS MESTER: Her ser vi hvordan hun spiller varme og kalde valører av hvit opp mot hverandre, stemt mot bleke gråtoner som antyder et underliggende mørke. På mesterlig vis blir kammen det elementet som gir resten av komposisjonen liv.
Foto: Munchmuseet / Marianne BratteliDet er en mektig og vital opplevelse å vandre gjennom utstillingen.
Men hvordan kan denne enorme maleriske energien bære på et slikt mørke?
Hvorfor fornemmer vi smerten så tydelig i alt dette ofte lyse, vakre og uskyldsrene som hun maler?
Det er og blir en gåte.
PRIKKEN OVER I-EN: Marianne Bratteli er veldig god til å tilføye det lille elementet som fullbyrder komposisjonen. Her i dette gråtonemalerier med bleke blå og grønne valører, gir den oransje hårstrikken nerve og liv til bildeuttrykket. Prøv å holde fingeren foran strikken og se hvordan det hele faller sammen. Den urolige bakgrunnen oppleves som støy eller uro omkring den lille piken.
Foto: Munchmuseet / Marianne BratteliNoen svakere innslag
Munchmuseet folder ut kunstnerskapet i hele sin bredde fra 1980-tallet og frem til i dag.
Vi blir ikke bare kjent med henne som den fantastiske maleren hun er, men også som en habil grafiker og en spennende videokunstner.
Den eneste verksgruppen jeg ikke har særlig sans for, er hennes collager.
COLLAGENE SKUFFER: I et materialbilde må elementene forvandles, enten materialmessig eller som tegn, ved at det plasseres inn i en ny sammenheng. Slik for eksempel Picasso skapte et oksehode ved å koble sammen et sykkelsete og et sykkelstyre. Noen sl
Her synes jeg hun mangler alt det hun som maler har av originalitet, treffsikkerhet og vitalitet.
Jeg opplever det som et litt uheldig grep at akkurat disse arbeidene er valgt ut til å innlede utstillingen.
INGEN FAVORITT: Som enhver stor kunstner har også Bratteli skapt sine svake arbeider. Dette er blant de jeg er mindre begeistret for. Her skjer det altfor mye på en gang, og elementene sloss om oppmerksomheten.
Foto: Munchmuseet / Marianne BratteliJevnt høy kvalitet
Heldigvis er dette en avdeling vi fort kan forlate, for slik å fordype oss i hennes herlige maleriske univers.
Jeg har alltid tenkt at Marianne Bratteli er skikkelig god, men jeg ble positivt overrasket over hvor jevnt høy kvalitet hun holder.
BESØKELSESTID: «Hjertebank» er den første store museumspresentasjonen av Marianne Brattelis kunst.
Foto: Kilian MunchJeg unner virkelig Bratteli den forsinkede ære å få stille ut på Munchmuseet.
Så unner jeg det brede publikum å stifte bekjentskap med denne store og egenartede kunstneren!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Bildungsroman» av Kim Hankyuul, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken, «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg og «Litt engstelig, bare ...» av Morten Abel.
