Det spøker i bokhandelen

Den sentrale figuren og fortelleren i «Hjemsøkelsen» er Tookie. En, ifølge henne selv, «stygg kvinne» med opphav fra den amerikanske urbefolkningen.

Tookie har sine problemer. Hun har lagt bak seg et fengselsopphold på grunn av et lite gjennomtenkt forsøk på å smugle en død mann med en pakke crack teipet inn i armhulen over delstatsgrensa.

Når vi møter henne, har Tookie fått seg et relativt stabilt liv der hun går mellom hjem, med mann og stedatter, og jobben i bokhandel.

Det eneste som plager Tookie, er gjenferdet i butikken.

En gammel kunde ved navn Flora har nemlig gått bort og dødd. Og selv om Flora kunne være irriterende mens hun var i live, er hun mye verre som død.

Nå vandrer ånden hennes rundt i butikken som en surmulende poltergeist der den roter i bokhyller og finner på rampestreker.

Tookie og de andre venninnene i butikken begynner å lure på om det kan være en setning i manuskriptet Flora leste som tok livet av henne. Og finnes det i så fall en annen setning som kan få henne til å forsvinne?

En av Proust, for eksempel?

En litterær bokhandel

«Hjemsøkelsen» av Louise Erdrich handler om mange ting. Den foregår i 2020 og har pandemien og opptøyene etter dødsfallet til George Floyd som viktig bakteppe.

Mye av handlingen foregår likevel i denne bokhandelen i Minneapolis. En bokhandel som spesialiserer seg på bøker som har med amerikanske urfolk å gjøre – og som nok ikke er helt ulik Birchbark Books, butikken som forfatteren Louise Erdrich driver i virkeligheten.

I boka kan vi innimellom skimte innehaver Louise, der hun sitter og skriver på kontoret sitt.

«Hjemsøkelsen» handler ikke minst om bøker, ord og litteratur.

Kvinnene som jobber i denne bokhandelen er usedvanlig opptatt av vellyden i ord og kraften i formuleringer. Her hagler det til tider med romantitler og litterære referanser.

Skrivemåten til Pulitzer-prisvinneren Louise Erdrich viser da også den samme følsomheten for språk og ord, den legger for dagen en inngående kjennskap til bøkenes verden.

Dette er en bok av og for filologer, de som elsker ord.

Jeg vil tro den er nær perfekt for lesesirkler av det slaget der man ikke har det altfor travelt. Ikke en bok for sluking, men for slow reading.

Mangetydig setning

Originaltittelen på romanen er «The Sentence», en tittel som peker på dommen som Tookie har fått. Men også på setningen, både den som kanskje drepte Flora, og den som muligens kan gi henne evig hvile.

Denne dobbeltbetydningen er det naturligvis vanskelig å berge over til norsk. Men «Hjemsøkelsen» får med seg andre aspekter av boken.

Historien vender nemlig om på en klassisk klisje om innfødte amerikanere, den om hjemsøkte gravplasser.

Flora var nemlig en hvit kvinne, en som har identifisert seg så sterkt med den amerikanske urbefolkningen at hun begynte å dikte opp et urfolk-opphav.

Hun er en «wannabe», og det var noe av det som gjorde henne så irriterende.

Så kanskje det ikke er urinnvånernes ånder som hjemsøker de hvite, men omvendt. Som en av bokhandler-damene sier det:

Nydelige nyanser

Louise Erdrich har selv urfolk-aner, og har nok god kjennskap til dette miljøet med hel-, halv-, kvart- og «wannabes».

Hun beskriver den moderne urbefolkningskulturen med varme og kjærlighet, og kan derfor også koste på seg formuleringer som denne:

Romanen har et perspektiv som tydelig tar parti med den amerikanske urbefolkningen, uten å bli for insisterende eller demagogisk.

Historien legger ikke skjul på flere av utfordringene urbefolkningen møter, som kriminalitet, dopmisbruk eller sviktende omsorg for barn.

«Hjemsøkelsen» har blitt en sjarmerende, distré og rørende saga om vanskene med å drive en bokhandel i pandemiens tid.