Hopp til innhold
Anmeldelse

Amerikas bortkomne sønner og døtre

Dramatikeren Taylor Mac vil så mye i stykket «Hen» at det egentlig ikke er nok å se det bare én gang.

Marika Enstad i rollen som Paige. Fra Hen på Nationaltheatret.
Foto: Øyvind Eide
Teater

«Hen»

Torshovteatret

12.-19. august

Skal en kalle Taylor Macs stykke «Hen» for svart komedie, er det med trykk på svart. Ibsenprisvinnerens korona-utsatte norgespremiere på «Hen» er en markering av Skeivt kulturår 2022, og også et stykke som er umulig å se uten å tenke på masseskytingen under Pride i Oslo i juni.

«Hen» er et stykke som både handler om å finne seg selv, og om å miste seg selv.

Ytre sett innbyr forestillingen til fornøyelig gapskratt. Det er fargerikt: Mor har lilla hår, oransje bluse og neonrosa pusetøfler, far går kledd som en klovn i kjole.

Tragedien er allikevel det første som møter meg der jeg må skritte over den lille teaterscenen på Torshovteatret i Oslo. For hvor skal jeg tråkke uten å komme borti scenografien?

På vei til plassene sine går premierepublikummet forsiktig rundt pizzaesker og papptallerkener, gaffateipede møbler, og et utall klesplagg som aldri fant veien til noe skap.

Fra Hen på Nationaltheatret.

ROT: Mens Isaac (Sigurd Myhre, til høyre) har vært i krigen, har mor startet et frigjøringsprosjekt som innebærer fravær av rydding, rengjøring og matlaging. Fra venstre: Jaden Healey, Marika Enstad og Lasse Lindtner (bak).

Foto: Øyvind Eide

Kaoskrefter

Kall det gjerne white trash. Men på denne fyllinga foregår en revolusjon, i alle fall om man skal tro mor selv. For i familien Connor har det skjedd saker og ting. Det får eldstesønnen Isaac (Sigurd Myhre) raskt erfare når han returnerer etter tre års hard krigstjeneste.

Hjemmet er blitt snudd opp ned. Far (Lasse Lindtner) har hatt slag og er redusert til en klovn i kjole. Mor (Marika Enstad) har frigjort seg selv fra patriarkatet, rengjøringsplikt og en haug andre konvensjoner. Og søstera Max (Jaden Healey) er blitt hen.

Det er det siste som er kjernen i Macs stykke.

Frigjøring som hevn

Stykket er som en lang dags ferd mot natt, en reise innover i noe som stadig blir mørkere. For skapet kan ikke bli fullere av skjeletter enn det er hos familien Connor (selv om Max stolt har kommet ut av sitt).

Soldaten Isaac er sendt hjem fra militæret i vanære. Far, som nå er redusert til en slagrammet, språkløs klovn, har vært voldelig i alle år. Nå tar mor hevn i frigjøringens navn.

Marika Enstad og Lasse Lindtner i Hen på Nationaltheatret.

FRIGJØRINGSPROSJEKT: Som straff for vold og utroskap ser Paige (Marika Enstad) sitt snitt til å nedverdige sin mann (Lasse Lindtner) etter at han ble rammet av slag.

Foto: Øyvind Eide

Isaac har hatt som jobb å plukke opp restene av drepte i krigen, og ønsker seg tilbake til noe kjent og trygt når han kommer hjem. Men Connor-familiens orden har smuldret opp, og er erstattet av mors kaos. «Vi driver ikke med rengjøring». «Vi driver ikke med matlaging».

Teip og papp for å dekke over reparasjoner som burde vært gjort, driver de derimot med.

Når mor omfavner Max’ identitet som trans og hjelper hen frem, er det en selvfølge i stykket – for dramatikeren, mor og Max selv.

Men å fri seg fra det heteronormative er ikke nok for mor. Hun tar det helt ut. I det nye, henneskeheten, finner hun muligheter for å ta igjen for år med vold og utroskap fra sin (nå forsvarsløse) mann. Hun erklærer at alt kjønn flyter, kler mannen i kjole og forer ham med østrogen.

Frigjøringsprosjektet blir ren egoisme fra mors side. Et sted for undergang og hevn. Marika Enstad spiller mor med intensitet og raseri. Samtidig er hun umulig å ikke le av.

Lasse Lindtner i rollen som Arnold. Fra Hen på Nationaltheatret.

Skapet hos familien Connor er fullt av skjeletter, og den slagrammede faren Arnold (Lasse Lindtner) må bøte for sine synder i klovnekostyme.

Foto: Øyvind Eide

Mørkt og inntrykksfullt

Det er egentlig vanskelig å le når det blir så mørkt. Taylor Mac gjør narr av politisk korrekthet og viser at frigjøring også kan være ufritt, og det har regissør Catrine Telle fulgt godt opp.

Samtidig kommer stykkets utfordrende sider frem nettopp i balansen mellom det absurde, det frigjørende og det svært mørke.

Taylor Mac byr noen ganger på selvfølgeligheter for å tydeliggjøre karakterene. Mange av skjelettene som ramler ut av skapene er ikke særlig overraskende. Oppfinnsomheten i regien retter opp noe av dette.

«Hen» tematiserer samtidig menneskeverd på et dypt nivå. Det er soldaten, han som har båret på lik i tre år, som tydeligst løfter frem dette i forestillingen.

Sigurd Myhre i Hen på Nationaltheatret

DEN HJEMKOMNE SØNNEN: Isaac (Sigurd Myhre) er sterkt merket av krigen. Når han kommer hjem, er det ikke til orden, men kaos. Mot mors regler setter han i gang med rydding og vask.

Foto: Øyvind Eide

På en måte finnes det fire hovedpersoner i stykket, og alles perspektiver er tydelig presentert. Men det blir nesten for mye å ta alt inn på en gang. Hver karakter bærer en hel katalog med problemstillinger, og man må velge perspektiv (eller se stykket flere ganger og for eksempel følge en ny karakter for hver gang).

Alle kjemper de for sin måte å se livet på. Skuespillerne forsvarer karakterene sine godt. Når Healey, som spiller Max, får roet ned de litt for ivrige, ungdomsaktige faktene fra premieren, vil også denne rollen jordes bedre.

Lasse Lindtner, Jaden Healy og Marika Enstad i Hen på Nationaltheatret.

SALONG: Mor har tatt Max ut av skolen og bedriver hjemmeundervisning. Hver lørdag er kulturlørdag, og hjemme har de salonger. Her trakterer Max (Jaden Healey) forsøksvis en banjo.

Foto: Øyvind Eide

Mye mer enn moro

Taylor Mac har i en uttalelse vist til at Amerika ofte sammenlignes med den bortkomne sønnen fra lignelsen i Bibelen. I «Hen» kommer begge sønnene hjem. Én til det som oppleves som uorden og kaos, den andre i harmoni med seg selv.

I «Hen» er det ikke barna – han, hun eller hen – som er problemet. Det er de voksnes spøkelser.

Stykket ender som det begynte, i kaos.

Og når jeg tråkker over papplater og søppel på vei ut, lurer jeg på hvor frigjørende det ekstreme egentlig er. Jeg trodde Taylor Mac skulle få meg til å le.

I stedet har jeg fått mye å tenke på.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Varm melk med honning» på Salt i Oslo, av spelet «Elden» i Røros eller «Peer Gynt» ved Gålåvatnet.