Hellstrøms nye kokebok er ikke grønn nok

Eyvind Hellstrøm og partner Anita Rennan kom i fjor ut med den bunnsolide og velkomponerte kokeboken «Hellstrøms hemmeligheter».

Min største innvending til den: Mangelen på vegetariske og grønnsakfokuserte oppskrifter.

I år fyller de tomrommet med en slags oppfølger, nemlig «Hellstrøms grønne hemmeligheter», en hel bok dedikert til såkalte «grønne oppskrifter».

Det er ingen tvil om at Hellstrøm er en særdeles god kokk og formidler. Med lang fartstid som Michelin-kokk, kokebokforfatter og programleder på diverse matprogrammer på TV, er det få som har lik tyngde og kompetanse.

Dette gjenspeiles alltid i kokebøkene hans og hans nyeste er intet unntak.

Faller mellom to stoler

Kokeboken forøker å gi oppskrifter som er enkle og rett frem, med vekt på gode råvarer og rene smaker. Den har som mål å vise at «grønne retter» kan være enkle å lage samtidig som de gir spennende smaksopplevelser.

Men, rettene er ofte enten for enkle, på grensen til kjedelige, eller så er de spennende, men krever ingredienser som er vanskelige å skaffe i tillegg til stor tidsinnsats.

Det er ikke det at kokeboken ikke tidvis har svært gode oppskrifter, det er bare det at de drukner i utilgjengelighet eller andre mindre interessante oppskrifter.

Kunne gått lenger

Hellstrøm hevder aldri at dette er en vegetar- eller vegankokebok, men når den legges frem som en «grønn kokebok» så blir jeg fortsatt litt skuffet over at den ikke tør å gå litt lenger i utforskningen av plantebaserte retter.

Det er ikke sjeldent at jeg finner enten sjømat eller kjøtt i oppskriftene. Det er også svært få av oppskriftene som er helt veganske.

Når det finnes så mange spennende vegetar- og veganalternativer både på nett og på kokebokhylla, så synes jeg «Hellstrøms grønne hemmeligheter», som en kokebok i seg selv, blir overflødig.

Mangler personlighet

Sett bort fra noen veldig fine bilder helt i starten, oppleves kokeboken vel strømlinjeforma. Den kunne hatt godt av å bryte opp designet litt.

Jeg ville gjerne sett mer av Hellstrøm og Rennan innimellom oppskriftene. Enten i form av bilder av kokkelering eller av korte tekster til oppskriftene.

Og jeg vil vite hvor ideen med å ha stekt banan på sellerirotsuppe kom fra (noe som funker overraskende godt forresten), og hvorfor han har ansjos og rosiner i Samosa, for eksempel.

Vi får noen korte innskudd av fakta av og til, men det er ikke nok til å føle at jeg ser Eyvind Hellstrøm gjennom boka.

Å bruke en kokebok er for meg en todelt affære. På den ene siden vil jeg ha gode oppskrifter og hjelp til å bli bedre på kjøkkenet, men på den annen side, den vel så viktige siden, vil jeg komme nærmere min egen lidenskapen for mat gjennom kokebokforfatterens lidenskap.

Så når oppskriftene bare tidvis imponerer, og jeg føler at boken er distansert fra forfatteren, så treffer ikke «Hellstrøms grønne hemmeligheter» helt blink for meg.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.