Humor for den ukresne

Halvor Johansson (34) ble kjent for nordmenn flest gjennom spalten «Ta deg sammen» i morgen­programmet «Stå opp» på Radio Rock.

Det ble også tittelen på hans første solo­forestilling fra 2020, der han kåserte om velkjente temaer som veganere, gluten­allergi og at folk fra Bærum er rike.

Johansson fikk riksraljør-posisjonen som har stått ledig siden Otto Jespersen roet seg ned, og han ble også belønnet med Stå opp-prisen for 2019.

Han ble særlig populær utenfor storbyene. Sånt skjer jo gjerne når man profilerer seg som en som står på utsiden og kikker inn på «Oslogryta» og alt jåleriet som foregår der.

I Johanssons andre solo­forestilling, «Halvors­prat», går han opp de samme, velpløyde stiene.

Uinspirerende ramme

På Latters hoved­scene på Aker Brygge i Oslo har Radio Rock-spille­lista fått rollen som oppvarmer. Når salen fylles opp, er Rammstein, Whitesnake og Queen lydsporet.

På Latter er det sjelden tid til koseprat og staffasje, her har vi et produkt å selge.

Innen Johansson tar tak i mikrofonen for første gang, har nok halv­parten av publikum slått til på Latters «middagspakke», fått i seg to-tre bjørnunger og gjort en helaften ut av det.

Den råflotte ferie­turen til Aker Brygge de har kjøpt, står i sterk kontrast til de uinspirerende omgivelsene hoved­personen selv har å jobbe med der oppe på scenen:

En krakk, en vann­flaske og det samme bak­lyset som på alle andre Latter-forestillinger.

Regissøren, Vemund Vik, er forresten også den samme på nær sagt hvert show som settes opp her.

Da kan man jo unnskylde at «Halvorsprat» for det meste er en tannløs og samlebånds­preget affære med få nyskapende tanker.

Frykten griper meg

Forestillingen åpner med noen totalt oppbrukte observasjoner om temaer som Shaman Durek, korona­pandemien, hvalrossen Freya og at Gunhild Stordalen har stjålet sveisen til Eminem.

Jeg visste at Halvor Johansson opererer i det mer tradisjonelle segmentet av norsk standup, men her fikk jeg virkelig frykten i meg.

Følelsen av å se en Nytt på Nytt-kavalkade fra 2018–2021 er virkelig ikke noe man karrer seg opp av stolen for.

At første parti av «Halvors­prat» i tillegg inneholder observasjonen om vennen som kommer hjem fra noen måneder i utlandet og har «glemt» norske ord, gjør at jeg begynner å mistenke skjult kamera.

Når publikum i tillegg ler av den, er jeg himmel­fallen. Hvordan er det mulig å ikke ha hørt den før?

På bedringens vei

Minuttene går, og jeg blir mer og mer sikker på at dette er Halvor Johanssons modus operandi.

Han tar få sjanser. Han griper fatt i venstre musetast og blar seg gjennom nettavisene til det dukker opp et mulig satirisk poeng.

Dette viser seg heldigvis å være en overdrivelse.

En liten en, i alle fall.

Et stykke ut i forestillingen bryter Johansson med det tradisjonelle satire­formatet med enkeltstående poenger og serverer en historie fra en ferietur til Auschwitz. I voksen alder.

Et vanskelig tema å vitse elegant om, men Halvor får det jaggu til. Det var slett ingen selvfølge etter den begredelige starten.

Det er også andre vitser som fungerer langt bedre i midt­partiet. Tiraden mot diskrepansen mellom semulens posisjon i heimkunnskapen og dens relevans i det moderne kjøkken er både glitrende skrevet og kostelig levert.

Jeg tilgir også at partiet byr på parodier av Eyvind Hellstrøm og Arne Brimi, Norges oftest imiterte mennesker. For hvem skal ellers prate om semule?

Etter Auschwitz og semule kommer alltid Brann­mann Sam, som det gamle ordtaket sier.

Observasjonen om hvor ofte det brenner i Pontypandy, en by med vel elleve innbyggere hvorav fire av dem er brannmenn, er også godt, klassisk humor­håndverk.

Uutnyttet potensial

Mot avslutningen forteller Johansson meg om hvorfor jeg vrengte meg sånn i stolen tidligere: Jeg er ikke i målgruppen.

Han poengterer at de fleste i salen er gravemaskin­førere som avskyr mennesker fra «kunst­skoler i Oslo» og de verdiløse kvasi­livene vi lever.

Da våkner den gamle mossingen i meg, og jeg tar meg i å ville bli med i fakkel­toget mot Oslo, byen jeg har bodd i siden 2010, byen jeg en gang hata.

Da må det bedre materiale til enn dialekt­parodier, vitser om posen til Sophie Elise eller at kjønns­identitet er et storby­fenomen.

Det er stort potensial i by versus bygd-perspektivet, og det krever sin komiker å gjøre det interessant, nyskapende og forløsende.

Når gave­pakken nå en gang falt i fanget på Halvor Johansson, er det synd han ikke klarer å ta skikkelig vare på den.

Med unntak av et par sterke segmenter er nemlig «Halvorsprat» en forutsigbar og altfor klassisk forestilling som kun den ukresne publikummer vil finne glede i.