Han er en av Sveriges mest stødige leverandører av kvalitetskrim, med atskillig høyere litterære og språklige kvaliteter enn hopen. Romanene hans spenner fra jevnt bra, til aldeles utmerket.
Årets roman, «Halvmorderen», oversatt av Elisabeth Bjørnson, befinner seg helt i toppsjiktet av Håkan Nessers omfattende produksjon.
Nesser er ofte på sitt beste når han tar oss med inn i psyken til eldre, grinete svenske menn, der de grubler over skjebnens tildragelser og hvorfor alt ikke gikk bedre enn det gjorde.
Og så var det døden, da, der den ubønnhørlig lister seg nærmere.
Dette repertoaret av skandinavisk tristesse er velkjent, og kan lett utarte til fraser og vassen hverdagspessimisme. Nesser er en av dem som virkelig klarer å turnere dette stoffet og gjøre det overbevisende, ektefølt. Mye på grunn av en språksans, en observasjonsevne og en humor, som til tider kan få en til å tenke på Odd Børretzen – med mordgåte.
Motvillige memoarer
I «Halvmorderen» møter vi en mann som nedtegner beretningen om seg selv. Han beskriver seg selv som 73 år, med sviktende hukommelse, muligens litt dement. Han lever et ganske stusslig liv. Alene, bare med én omgangsvenn, en annen bister kall som han treffer og drikker seg full og krangler med omtrent en gang i måneden.
Vår forteller har det noe aparte navnet Adalbert Hanzon. Han begynner nå å skrive ned den mer eller mindre etterrettelige historien om sitt liv, fordi et menneske har dukket opp igjen. Det er en kvinne fra fortiden, en han ikke har sett på lenge. Ja, så lenge er det siden at han ikke engang er sikker på at det virkelig er henne.
Adalbert må altså iverksette en leteaksjon, en privat etterforskning for å finne igjen denne mystiske kvinnen. Samtidig begynner han å grave i sin egen hukommelse, for å finne ut hvor det egentlig var at alt sammen gikk feil.
Spesielt er det en serie hendelser da han var i 20-årene som gav livet hans en skrens det aldri klarte å hente inn. Hendelser, som når de til sist blir avdekket, bidrar til å oppklare spørsmålet som blir lansert i tittelen til boken: Hva er egentlig en halvmorder?
Nå kan det tenkes at det gikk galt for Adalbert Hanzon mye tidligere. Kanskje allerede da faren hans tok livet av seg. Faren, som ved hver anledning sørget for å minne sønnen på følgende lille livsvisdom: «Husk, du spiller ikke noen som helst rolle her i verden».
Underfundig eksistensialisme
Hele denne forhistorien kommer etter hvert ramlende ut, i bruddstykker, i vage minner, i feilerindringer.
Nesser har en slags ledig rytme, en egen tone i alt han skriver. Alt levert med en særpreget, underfundig humor, som ofte har vært mangelvare i den skandinaviske krimfloraen. Her er det fine setninger som liksom huker seg inn i hverandre, og får deg til å lese videre.
Folkene vi møter i «Halvmorderen» er ytterst menneskelige, feilbarlige. De foretar seg ofte ting som ikke er utpreget gjennomtenkte, og som ikke gagner dem selv, verken på lang eller kort sikt.
Nettopp fordi de ikke utelukkende er rasjonelle aktører som systematisk maksimerer egennytte, blir de troverdige, og til å leve seg inn i. Tilfeldigheter blir ikke her svakheter i plottet, men sentrale i det verdensbildet forfatteren tegner opp.
