Anmeldelse

Ruinenes tunge tale

I Asle Tojes bok «Gullbrikkespillet» kan det synes som Europas kulturelle og økonomiske undergang er både selvforskyldt og uunngåelig. Underveis kan vi kanskje ha en fruktbar diskusjon?

Asle Toje gir høsten 2020 ut boka "Gullbrikkespillet"
Foto: Dreyers Forlag
Bok

«Gullbrikkespillet»

Asle Toje

Sakprosa

2020

Dreyers Forlag

«Erfaring gir bedre ekspertise enn teori», skriver Asle Toje i innledningen til «Gullbrikkespillet» og legger til at for mange mennesker danner seg et verdensbilde før de har sett verden.

Selv forsøker han å skildre virkeligheten i all sin prakt og all sin gru, skriver han. Og da snakker han om et Europa, etter globaliseringen. Lystig er bildet hans ikke.

Statsviteren Asle Toje har forlatt akademia til fordel for et virke som kommentator, fri forsker og nettopp forfatter. Boka hans er allikevel intet samfunnsvitenskapelig arbeid, føyer han til, men en reise gjennom Europa.

At «Gullbrikkespillet» også må leses som ei tydelig politisk bok, føyer jeg til for egen del, ei bok tydelig inspirert og preget av det Toje kaller sin «konservative sjel». At han også har den britiske forfatteren Patrick Leigh Fermor som litterær ledestjerne, kommer jeg tilbake til.

Ruiner som innfallsvinkel

«Gullbrikkespillet» avslutter en trilogi der første bind var «Rødt, hvitt & blått» (2012). Den andre, «Jernburet», kom ut i 2014. Det får være et premiss for denne anmeldelsen at jeg bare har lest «Gullbrikkespillet».

Det er lett å dele Tojes begeistring for den historiske kilden, for ting og steder der du kan se, ta og føle på spor etter de som gikk veiene og stiene før oss. Bygningene de reiste, tankene de nedfelte i skrift og bilder. Hos Asle Toje kombineres gleden ved funnet, innsikten og oppdagelsen med det gamle munnhell «alt har en ende» – iblant til overmål.

Ruiner er da også Asle Tojes innfallsvinkel, hvert kapittel sin ruin. Grepet er både vellykket og velskrevet. Toje er en utmerket observatør og formidler av det han ser og opplever, han beskriver mennesker med nærgående interesse.

Ruinene oppsøkes som spor, av noe som var en gang, noe som senere forfalt. De tjener også som dystre frempek til en høyst uklar framtid. Alt i alt et puslespill som ikke vil «fordrive all uvisshet, men kanskje bidra til å løfte forvirringen til et høyere nivå».

Det siste er også hentet fra innledningen og nettopp i denne setningen ligger noe av bokas styrke, men også flere av dens svakheter.

Perspektiver og verdensbilde

Jeg har ingen vansker med å lese Tojes problematiseringer av det multikulturelle, globaliserte samfunnet og de følgene han påpeker for kulturell identitet, konsekvensene av et «plutokrati» av styrtrike som tiltar seg stadig større andeler av kapital og velstand. På bekostning av en stadig mer svekket middelklasse og en fragmentert «underklasse».

Det er ikke lenger veldig kontroversielt å diskutere grensene for hva det multikulturelle samfunnet kan tåle og velferdsstaten kan bære av belastning fra økende innvandring. Tojes kritikk av identitetspolitikken og dens nedbrytende virkning på den offentlige samtalen er både presis og velkjent fra annet hold.

Men, direkte interessant er det når forfatteren besøker Odessa og beskriver ukrainske myndigheters toleranse for paramilitære grupper, og en «(…) oppblomstring av nasjonal identitet som manifesteres i Ukrainas frikorps. Denne typen høyrevridd identitetspolitikk er mer potent enn den venstretilbøyelige versjonen, ikke minst ettersom den har dypere røtter i (…) språk, kultur og etnisitet». Se det, tenker jeg, en viktig tanke.

På mange måter har lesingen av «Gullbrikkespillet» minnet meg om møtet med Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017. Jeg forsøkte å uttrykke den gangen at utbyttet ikke nødvendigvis lå i om Tvedt hadde rett i sine påstander og beskrivelser, men at de åpnet for nye og andre måter å se norsk samtidshistorie på.

Noe av det samme slår meg i lesingen av Asle Tojes bok. Om jeg deler hans verdensbilde og syn på den nære historien, er under lesingen mindre viktig enn perspektiver han viser fram som mulige ståsteder.

Slik er det noe håpefullt over at ei bok som denne kan komme ut uten torden og brak i ekkokamrene.

Skjemmende generaliseringer

Iblant glipper Toje taket i sitt nysgjerrige, undersøkende og oppdagende forteller-jeg og slipper sarkasmene til, ironien. Det kler teksten hans dårlig, kvaliteten faller.

Som i kapitlet fra den nordfranske byen Hallencourt, hjemby for den unge forfatteren Édouard Louis og hans brutalt selvbiografiske oppvekstroman «Farvel til Eddy Belleguele».

Toje påpeker at Louis, som mange i sin generasjon, er påvirket av filosofen Bourdieus tanker om makt og undertrykking, spesielt av det «strukturelle» slaget, så fortsetter han: «Strukturell» vold er tiltalende fordi den tillater deg å se enhver form for ulikhet som et resultat av strukturell urettferdighet, (…)».

Tiltalende, på hvilken måte? Visst stemmer det at menneskenes egne valg har konsekvenser, som Toje også skriver, men betyr det at en innebygget, strukturell vold ikke finnes? Slik tenker jeg da, litt opphisset, mens jeg leser.

Tilsvarende kommer sarkasmen til uttrykk i kapitlet om skandinavisk hygge og forlatte hytter. På slutten av 80-tallet var de skandinaviske velferdsstatene så å si ferdig utviklet, skriver Toje, men så skjedde noe merkelig: «Velferdsstatene tok til å importere klienter (min uth.) med bakgrunn som ville gjøre det vanskelig å finne arbeid (…)». Er det asylsøkerne som er importert?

Som antydet, Tojes slutningsrekker er ofte interessante, men teksten skjemmes iblant av generaliseringer.

Mer enn én gang blir jeg sittende og undres. Som når Toje skriver at trygd er blitt samfunnets største yrkesgruppe, og jeg lurer på om det kan stemme, og i så fall hvor? Norge eller EU? Og, er det Toje selv som snakker eller Cambridge-professoren som siteres i et avsnitt foran?

Ragnarok

Patrick Leigh Fermor var den unge engelskmannen som bokstavelig talt gikk Europa på tvers i 1933, som 18-åring. Mange år senere ga han ut reisebeskrivelser som mange regner til det ypperste i sjangeren. Asle Toje deler denne begeistringen.

Et av de fineste kapitlene i «Gullbrikkespillet» er det siste, der han så å si går i Fermors fotspor på den greske klosterhalvøya Athos: «Det var av ham (Fermor) jeg lærte at jeg må snakke med folk, også de som er svært ulike meg selv. De fleste har en historie å fortelle».

Så er det da også i reisebeskrivelsen, i undringen og refleksjonene at Asle Toje er best og mest leseverdig.

Bokas tittel forholder seg til det eldgamle, norrøne diktet «Voluspá». Gudene spiller gullbrikkespillet foran Valhall før Ragnarok bryter løs. Etterpå skulle de overlevende finne brikkene igjen og spille videre.

Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om denne tittelen har noe vagt truende i seg eller ei. Referanser til Ragnarok har gjerne den effekten på meg.

Anbefalt lesing videre: