«Gullalderen» er Rune Andersen og Espen Beranek Holms tredje show sammen, og det første siden 2009 («Litt av en mann»). Det betyr at både emojis, klimaavtaler og #metoo har skjedd siden forrige gang disse to sto på scenen sammen.
Heldigvis for publikum er det nettopp dette Andersen og Beranek Holm vil snakke om i kveld: Det å bli eldre. For 12 år siden lovet de hverandre at det måtte bli siste gang de opptrådte sammen, og at de for all del aldri måtte bli tilårskomne herrer som ikke visste når de skulle gi seg.
Slik skulle det dessverre ikke bli.
Eldgamle formater
Det bør bli sagt umiddelbart: Selv om jeg var en diger tilhenger av Rune Andersens mesterlige parodier som barn, er jeg nå så langt til side for målgruppa for denne forestillingen at jeg antagelig ligner en ananas på en pizza, for å ta en referanse fra showet.
Det er ingen tvil om at Rune Andersen og Espen Beranek Holm er stappet med talent og rutine, men at scenen er i ferd med å gå fra dem er det ingen tvil om.
«Gullalderen» er en forestilling som byr på en urytmisk miks av sketsjer og musikalske innslag, der det aller meste føles som en akterutseilt pappavits. Formatet på dette showet er rett og slett så utdatert at det føles omtrent som en parodi på revysjangeren.
Gode parodier
Etter et nokså lovende åpningsnummer, der Espen Beranek Holm kostelig nok oversetter det en Bent Høie-parodierende Rune Andersen har på hjertet, vasser denne forestillingen sakte, men sikkert ut i en salig miks av sketsjer og musikalnumre à la Dag Frøland i 1984.
Når man gir så fullstendig blaffen i fornying og innovasjon, blir man jo nødvendigvis tatt igjen av tiden etter hvert, og det er nok det som er i ferd med å skje med disse gutta.
Etter hvert klinker de til med den akkurat passe selvironisk gubbe-medleyen, som sliter med store tekniske utfordringer. Det er bortimot umulig å høre hva komikerne synger, og dermed drukner poengene raskt.
Da må man nok en gang ty til det disse komikerne kan aller best: parodier.
Og det skal være sagt – Rune Andersen og Espen Beranek Holm er blant landets fremste imitatorer. Spesielt Andersen har en perfeksjonistisk tilnærming som gjør han helt enormt imponerende på akkurat dette, men i 2021 er det langt fra nok til å bære en hel forestilling. En oppdatert og samtidskritisk parodi på årets partilederdebatter er et sjeldent lyspunkt der man for en gangs skyld får det man betaler for i «Gullalderen». Men etter hvert blir dessverre også parodiene uinteressante: Kraftwerk, Björn Afzelius og Kristen Gislefoss er liksom ikke like aktuelle lenger.
Hvorfor ikke prøve noe nytt?
De musikalske innslagene fra Andersen og Beranek Holm fremstår mer som pauseinnslag, og er rett og slett håpløst utdaterte. Det er omtrent som å se Carsten Byhring og Arve Opsahl sprade rundt på Chat Noir 60 år for sent. Når tekstene er åpenbare, melodiene velbrukte, og formatet utslitt, er det ikke mye å rope hurra for, selv om den tekniske utførelsen naturligvis er rutinert og fin.
Når gutta forsøksvis harselerer med eget materiale («Er det fortsatt gøy med Herbjørn Sørebø-parodi?») føles det som om at man som komiker er nødt til å ta brodden av det å bli eldre – som om det automatisk gjør deg irrelevant. En slags unnskyldning for at man står her på scenen og holder på med det samme gamle.
Hadde det ikke vært mer matnyttig å fornye seg? Det er ingen tvil om at både Rune Andersen og Espen Beranek Holm er dyktige komikere med godt øye for humorhåndverk. De vet hva målgruppen vil ha, så hva er det som hindrer dem i å prøve noe nytt?
Nei, her er det rett og slett en følelse av at man har sett absolutt alt sammen før – og ikke bare én gang.
Det eneste som redder stumpene er at Andersen og Beranek Holm er rutinerte og teknisk dyktige på parodier.
Er du over 60 år og ler av hvordan Kristen Gislefoss snakka på TV for 30 år siden, kan jeg anbefale «Gullalderen». Om du derimot setter pris på nye observasjoner og innovativ humor, er dette med andre ord ikke forestillingen for deg.
Alle anmeldelser og anbefalinger finner du på nrk.no/anmeldelser.