Forførende Europa-nostalgi

Forfatteren Ilja tar inn på det ærverdige Grand Hotel Europa for å skrive. Hotellet gløder av fordums storhet fra en tid da «fyrster, grevinner, ambassadører og industrimagnater kom og gikk i ett kjør.»

I annethvert kapittel følger vi hovedpersonen på dette Wes Anderson-aktige hotellet i samtaler med eksentriske karakterer. Den andre halvdelen av kapitlene er Iljas fortelling om samlivet med Clio, kvinnen han elsket og fortsatt lengter etter, en kunsthistoriker av adelig slekt.

For å sette denne maksimalistiske romanen inn i en norsk sammenheng, kan leseren se for seg noe av livsstemningen og kulturkritikken i Matias Faldbakkens «The Hills» krysset med idérikdommen i en Jan Kjærstad-roman. Til slutt tilføres en liten dæsj historisk spenning fra en Tom Egeland-krim. I deler av romanen reiser Ilja og Clio nemlig rundt i Europa på jakt etter et forsvunnet Caravaggio-maleri.

Bestselgerkoden

Jeg er en enkel sjel. Jeg tror på markedskreftene. Nederlandske Pfeijffer er en publikumsyndling i hjemlandet der «Grand Hotel Europa» har solgt over 300.000 eksemplarer. Når boken i tillegg har blitt oversatt til over 20 språk, betyr ikke det umiddelbart at den er god, men noe er det med en slik bok som gjør at forlag over hele Europa velger å kjøpe rettighetene, hyre inn en oversetter og veive i gang det litterære maskineriet.

Dette noe har å gjøre med forfatterens evne til å pirre og egge leseren. Pfeijffer skriver frem en kjærlighetshistorie mikset med nerdete informasjon om europeisk kunsthistorie og blander inn friske refleksjoner om turisme og migrasjon.

Jeg var svak for fortellingen om pikkoloen Abdul som måtte flykte fra hjemlandet. Det viser seg (røpealarm!) at Abdul i sin berettelse har lånt fra Vergils «Aeniden», det store romerske verket om Aeneas som måtte flykte etter krigen i Troja. Å lyve i en moderne migrasjonssak er ingen spøk. Jeg skal ikke avsløre hvordan det går med Abdul, men dette er et av flere gullkorn i boken.

Selvbevisst lek

Boken byr leseren på et rikt utvalg av opplevelser og Pfeijffer er verken redd for å støte eller provosere. Men akkurat i det jeg har lest noe som for eksempel gjør meg indignert, så blir jeg oppmerksom: «Vent litt, det er en forfatter her som leker med meg.»

Forfatterens kontroll blir etter hvert et problem. Tenkningen om turisme og migrasjon fremstår som effekter og triks mer enn genuin samfunnskritikk. Det hele tværes ut i nokså lange monologer plassert i munnen på ikke helt troverdige karakterer. Dette er selvfølgelig Pfeijffer fullstendig klar over i sin selvbevisste lek.

Slik reflekterer hovedpersonen etter at han har ligget med en svært ung amerikansk jente:

Det blir feil å kalle denne romanen middelmådig. Men jeg syns ikke den forsvarer sine 530 sider. Når leseren har forstått hva forfatteren prøver på, er ikke leken lenger like morsom. Romanen mangler en eksistensiell klangbunn som faktisk berører.

Uskyldig moro

En grunnleggende tese i boken er at Europa er besatt av sin fortid og nærmest kveles av den. Forfatterens lengsel etter sin elskede Clio blir en av mange åpenbare metaforer på nostalgi. Det gamle hotellet med sin nye kinesiske eier er et annet tydelig symbol.

I begynnelsen av romanen skildres Markusplassen i Venezia:

Denne beskrivelsen kan også passe på selve romanen. Jeg ble stående igjen med boken i hendene «uten helt å vite hva den skal tjene til» annet enn litt uskyldig intellektuell moro. Ingenting galt med det, men dette er ikke «Den store europeiske romanen» som noen skal ha det til.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra nrk.no finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesning: