Etter å ha lest én side av manuset til «Girls & Boys», tenkte jeg: Dette er rappkjefta, morsomt, brygger på noe. Det må være perfekt for Stine Fevik.
«Girls & Boys» er en monolog skrevet av den britiske dramatikeren Dennis Kelly. Han er mest kjent for å ha skrevet teksten til musikalen «Matilda», basert på Roald Dahls bok.
«Girls & Boys» fra 2018 er noe helt annet.
Mørk tematikk
I programmet skriver teatersjef Kim Bjarke ved Oslo Nye Teater at stykket består av to aktører: Kvinnen (Stine Fevik) – og publikum.
«Girls & Boys» er et stykke som vil bevege publikum, og tematikken er mørk selv om det ikke ser slik ut på overflaten. Vold og død ligger under som svakt dirrende klangbunn. «Girls & Boys» har paralleller til Evripides’ «Medea», stykket der en mor dreper sine barn når mannen vil forlate henne. Det er ikke det samme som hender i «Girls & Boys», men stykket har de samme mørke tematiske kvalitetene.
«Girls & Boys» har Skandinavia-premiere ved Oslo Nye Teater, og de har for anledningen hentet inn den svenske skuespilleren Lena Endre som regissør.
Stine Fevik er en bemerkelsesverdig skuespiller. Hun har en spillestil som er rappkjefta og åpen, og hun balanserer humor og varhet på en måte som gjør at karakterene hun spiller, stadig henter frem noe uventet. Gitt en god tekst, leverer hun fort minneverdige øyeblikk. Nærliggende eksempel er monologen hun leverte om kinesiske postbud i «Gymnaslærer Pedersen» ved Oslo Nye (basert på Dag Solstads bok), eller rollen som Elena i maratonforestillingen «Min briljante venninne».
Snurrig skjær
Historien i «Girls & Boys» er sterk, og det er et manus Fevik turnerer svært godt. Stykket har et snurrig skjær over seg: Det handler om en kvinnes møte med den store kjærligheten, hennes karrierevei og familieliv – og om det unevnelig vonde som skjer.
Teksten og spillet er fullt av små, detaljerte frempek som ikke slipper taket selv etter teppefall, fint bakt inn i regien. Det vonde i denne historien er de indre bildene den skaper i publikum. Slik de gamle grekerne svor til: Grusomhetene i de greske tragediene ble aldri spilt ut, kun fortalt eller referert til. Da skjer det grufulle i publikums indre, det forsterkes gjennom denne medskapingen, og bidrar til renselse eller oppvåkning.
Gull tross noe gråstein
Opprinnelig var ikke dette et bestillingsverk for et teater, det var en tekst som sprengte seg frem hos dramatikeren og som han bare måtte skrive. Kelly har tidligere uttrykt i et intervju med The Guardian at tematikk som kretser rundt kombinasjonen maskulinitet, vold og drap opptar ham.
I «Girls & Boys» er det den etterlatte som kommer til orde.
Scenene der Kvinnen skildrer familielivets hverdag, er slike som vokser og forsterkes utover i forestillingen. Men teksten blir svakere mot slutten – selv om det er der den ønsker å bevege mest. Den får islett av både terapi og foredrag, og det er sjelden dette er de sterkeste kvalitetene ved en scenetekst.
Stykkets tematikk er tydelig, men det kan hende stykkets perspektiv med en etterlatt kvinne ikke tydelig nok får frem helheten i det Kelly vil belyse. Årsaken til mannens voldsutøvelse blekner mot den etterlattes kamp for å klare seg gjennom tragedien. Sagt med en parallell til Ludvig Holberg: Ingen spør hvorfor Jeppe drikker. Jeg tror manuset hadde hatt noe å hente på å løfte frem gjerningspersonens beveggrunner i større grad enn det gjør. Om en ønsker å rette søkelyset mot hvorfor grusomme handlinger skjer, må en lete etter det bakenforliggende. Det opplever jeg at Kelly bare delvis gjør i denne teksten.
Det gjør at publikum beveges, men ikke i like stor grad engasjeres. Dersom det var intensjonen.
De delene av Kellys tekst som minner mest om gråstein, er vanskelig å gjøre til gull. Det står likevel ikke i veien for at Fevik leverer en god forestilling, som setter spor også etter teppefall.
