Møteplagere fra 1300-tallet inn i vindkraftkampen

Kan en gammel kinesisk legende si oss noe om utfordringene knyttet til det grønne skiftet?

Sammen med Nordland Teater har Det sørsamiske teateret (Åarjelhsaemien teatere) skapt en forestilling som de ønsker skal være et innlegg i denne debatten. Utgangspunktet er den kinesiske legenden om krittsirkelen.

Innfallsvinkelen er svært god, men utover i forestillingen blekner likevel den bakenforliggende konflikten. Det er lett å se det som en brannfakkel: Samme uka som rettssaken mellom reineiere og vindkraftutbyggere startet i Oslo tingrett, har stykket «Giedtine – hvem eier vinden?» premiere i Mosjøen i Vefsn kommune – stormens øye og stridens kjerne. Kommunen der Øyfjellet ligger. Der har vindkraftverket fått løyve til å bygge ut 72 vindturbiner, og der har også reinen i Jillen-Njaarke beiteområde hatt sine flytteområder i lang, lang tid.

Konflikten står mellom urfolks rettigheter og hva man er villig til å ofre i kampen for grønn energi.

Rollespill på kommunemøte

Konflikten rundt vindkraft er betent flere steder i Norge. «Giedtine – hvem eier vinden?» er absolutt et politisk stykke. Starten på stykket er interessant. Det starter som et kommunemøte i Vefsn, der publikum er deltakere.

Møtelederen ivrer for å få banket saken gjennom. Hun (Sara Margrete Oskal) gir tydelig uttrykk for en positiv innstilling til vindkraft. Samtidig kaller hun møtet «kommunens demokratiskole». I demokratiets navn skal alle bli hørt, og med seg digitalt har hun en representant for utbygger, representanter for reineierne og etter hvert også andre interesserte.

Ganske raskt introduserer hun en form for rollespill der frivillige fra salen skal uttrykke meningene til miljøvernere, opposisjonspolitikere og advokater. Den digitale starten på møtet oppleves troverdig og er også interessant å bringe inn i et teaterstykke som dette. Vi får et innblikk i naturens betydning for den jevne mosjøværing, og vi får se hvordan de vurderer de ulike sidene av vindturbinutbyggingen.

Å drive med rollespill i et kommunemøte er kanskje av den mer uvanlige sorten virkemidler, men virkelig uvanlig blir det først når karakterene fra den kinesiske historien om krittringen kupper møtet. Som en slags møteplagere fra 1300-tallet spiller de ut en eldgammel historie for å sette den aktuelle Vefsn-konflikten i perspektiv.

Og akkurat dette er veldig fine grep. At en legende manifesterer seg fysisk i et tørt kommunemøte, og at det stilles opp mot vår digitale Teams-hverdag. Det er i seg selv et nydelig bilde når et spill i spillet kupper historien og utvider perspektivene. Ideen om lignelser er gammel, og formålet er å skape forståelse for ulike syn i en konflikt.

Historien om krittringen går tilbake til 1300-tallets Kina, men finnes også i jødisk fortellertradisjon, og er kanskje mest kjent som grunnlaget for Bertolt Brechts skuespill «Den kaukasiske krittringen». Kort fortalt handler det om en barnefordelingssak, der to kvinner hevder å være barnets rette mor.

Barnet blir plassert midt i en krittsirkel, og kvinnene får beskjed om å dra i det fra hver sin kant. Den som ender opp med barnet, tror hun får det. Men den som elsker barnet høyest, slipper det for at det ikke skal rives i stykker – og blir dermed barnets rette mor.

Rettferdighet

Historien om krittringen er en historie om rettferdighet. Den spilles ut med mange karakterer og en relativt stilisert spillestil som hinter til kinesisk teatertradisjon. Ordet giedtine betyr «som et reingjerde» på samisk, og her blir den en parallell til krittsirkelen. Her følger vi ungjenta Hai Tang som blir solgt som konkubine til slemme og rike Ma. Men når de får en sønn sammen, lærer de også å elske hverandre. Mas første kone sørger for å forgifte ham, så han dør. Da starter dragkampen om barnet.

Spørsmålet blir som i Krittsirkelen: Hvem eier barnet? Hun som passer det og pleier det hver dag, eller hun som vil ha det for egen vinnings skyld? Overført til politiske stridstema: Hvem eier Norges villmark? De som passer og bruker den, eller de som vil tjene penger på den?

Det er langt fra Kina til Mosjøen. Stykket løfter likevel frem det fellesmenneskelige, men med et nordlig preg. De språklige bildene preges av multeblomster, snø, rev og ulv. Med en fusjon av østlige og nordiske klanger i musikken spiller joiken likevel en avgjørende rolle for å plassere stykket her nord.

Noen hull

Spillet om krittringen blir dessverre for langt, noen ganger for stilisert og med små hull i fortellingsflyten. En innstramming hadde gjort stykket godt. Kan hende forsterker scenen noe av dette inntrykket – urpremieren ble spilt i et møterom. Dette stykket trenger en scene og større plass.

Det er både modig og vågalt å lage teater om aktuell politikk. Her er det gjort med en stor tanke bak: Å utvide forståelsen for den andre part gjennom fortelling.

Kanskje skulle Nordland Teater og Det sydsamiske teateret pakket bussen og sveipet innom Tingretten i Oslo når de først er i gang?

Les anmeldelsen på samisk:

Anbefalt videre lesing: