At det går an å bli så glad for det useriøse!
Og at det går an å være så useriøs i en norsk roman som det Arnfinn Kolerud er!
Alle vet at klovnen innerst inne er en melankoliker. Skal en stand-up-komiker trollbinde sitt publikum, må det ligge alvor under. Hos Kolerud inntreffer det øyeblikket – der tårene som ikke er lattertårer, presser seg frem – i det kongen selv leser dikt av Olav H. Hauge på riksdekkende TV.
Kongen bare sitter der, gjør ingen store fakter. Men han leser et dikt på nynorsk, et dikt om lauvhyttone me bygde då me var små, eller
snøhusi i joli,
krjupa inn og
stengja etter seg med ein sekk,
kveikja ljos, vera der
i kalde kveldar.
Nynorsk-aktivisme
«Gamle menn i syningom» er det siste bindet i trilogien om Bendik Uføre, Orm Åkerstein og de andre nynorsk-aktivistene fra den siste lille nynorsk-landsbyen i Norge, Vassbygda.
Her skriver Arnfinn Kolerud om et velkjent, men ikke helt virkelighetstro Norge og om en engasjert språkstrid som tar drastiske og svært uventede vendinger.
Landssvik?
På en lunsj hos Riksmålsforbundet, som feirer 100-årsjubileum med Kongen og Dronningen til stede, blir Kongen tilbudt kartofler, klassiske kamferdrops og en smell bong-bong med en vits på dansk.
Majestetsfornærmelsen blir komplett når det danske flagget vaier fra taket av slottet på Karl Johan. Hvorfor vil Riksmålsforbundet insinuere at Kongen egentlig er dansk?
En harmdirrende konge parerer med å snakke nynorsk, og avisene er straks i gang med spekulasjonene.
Danskene bedyrer sin uskyld. Men hva med Riksmålsforbundet? Kanskje er det andre som har noe å vinne på et slikt pek mot majesteten?
I Vassbygda følger Bendik Uføre spent med på TV-sendingene. Han har tidligere utvist stor oppfinnsomhet i sin kamp for nynorsken. Han har stilt seg opp i nabobåsen når noen er på offentlige toaletter og lest Ivar Aasen-dikt høyt. Han ser stadig sitt snitt til å strø støv over brosjyrer på bokmål på turistkontoret, så det skal se ut som om nynorsk-brosjyrene er mye mer populære.
De fire store
I fjellveggen Mount Rushmore i USA kneiser ansiktene til fire amerikanske presidenter djervt ut av fjellveggen. Hva med å skape en like stor turistattraksjon her? tenker Vassbygdingene, og et enormt arbeid settes i gang for å hugge ut de fire store nynorskingene av ville fjellet.
Men hvem er de fire store? Diskusjonene er i gang på Vestlandet. Blir det Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje, Olav H. Hauge og Tarjei Vesaas, eller hva med Tor Jonsson, Jon Fosse eller Åse-Marie Nesse? Hvilke fjes vil få berget til å åpne seg?
Sofistikert humor
Jeg har allerede gjort suksess i selskapslivet med å sitere Arnfinn Koleruds oppfinnsomme språkaktivisme. Humoren er avvæpnende, smart, det litterære Norge er til stede i rikelig monn. Dette er Ragnar Hovland møter Rune Belsvik møter Kjartan Fløgstad, og jammen er det ikke en liten dæsj Erlend Loe med på lasset også.
Både nynorskinger og riksmålsfolk får passene sine påskrevet med Koleruds presise og bare mildt ondsinnede penn.
Flere livsviktige temaer enn norsk språkstrid er det dessuten plass til; som hvordan få barn til å lese ord mellom to permer og ikke bare spille spill på en ordløs skjerm. Eller hvordan det kan ha seg at det aller mest fotograferte og delte ansiktet for tiden, er vårt eget?
Arnfinn Kolerud turnerer velkjente genre med slepen suverenitet. Her er biljakt med klatring på tak i fart, her er sanger rundt leirbålet i skogen, tjuvfiske, blogging, og en avgjørende konkurranse med en altfor stor innsats i potten. Hvordan skal Bendik komme seg ut av dette uføret?
Dette er en bok jeg har ventet på siden 2012. Arnfinn Kolerud har heldigvis skrevet i mellomtiden.
Norsk litteratur oversvømmes av alvorstunge relasjonsromaner, der bare et fåtall hever seg til et høyt litterært nivå. Kolerud utfordrer trenden, han skriver underholdende og lite selvhøytidelig om minst like viktige sider av vår samtid. Det er en lise å lese.
