Melgaard på sitt mest briljante

Jeg skal innrømme at det ikke var stort jeg fikk med meg på Veneziabiennalen i 2011.

Med mine to år gamle døtre i tvillingvogn, hadde jeg det svare strev med å manøvrere meg over broer, opp og ned trapper og gjennom smale smug.

Hele opplevelsen var preget av mild fortvilelse og blodsmak i munnen.

Spikret i minnet

Men Bjarne Melgaards verk «Baton Sinister» står likevel som spikret i hukommelsen fra den gang.

Melgaard hadde inntatt et venetiansk palass og fylt det til randen med tegninger, graffiti, postere med slagord, videoer og uhyggelige dukker.

Den mektige installasjonen kretset om seksualitet, død, homofili og aids.

Nå danner denne legendariske installasjonen utgangspunktet for en større, tilbakeskuende Melgaard-utstilling på Haugar Kunstmuseum i Tønsberg.

Venezia-verket vises sammen med et utvalg malerier fra perioden 1995 til 2004.

Mørk, desillusjonert grunnstemning

Og selv om installasjonen er organisert litt annerledes enn jeg husker, og i helt andre lokaler, gjenkjenner jeg den mørke, desillusjonerte grunnstemningen. Det er formelig så jeg kjenner blodsmaken i munnen fra den gang.

Men nå har jeg heldigvis tid til å fordype meg på en annen måte.

Jeg husker også det fascinerende paradoksale i at den antiintellektuelle, opprørs­kunstneren Melgaard spiller rollen som universitetsprofessor.

Installasjonen er for øvrig svært lite professoral.

Den gamle utstillingsplakaten fra 2011 forteller oss at kunsten ikke kan endre noen ting.

På gulvet ligger høye bunker av plakater der det på en av dem står: «Why didn't any safe sex campaign say:» og med fortsettelsen på den neste: «Don't get fucked up the ass. Period.»

Sentralt i installasjonen står et massivt trebord i barokkstil med svulmende kuleføtter. Bordplaten er fylt med papirer og tomme brusbokser, og på en TV-skjerm kan man se Melgaard som intervjuer den amerikanske akademikeren Leo Bersani.

Intervjuet er brutt opp av filmscener, grafiske elementer, animasjonssnutter og flimrende lys, som en slags kansellering av forsøket på å føre en samtale.

Som kulturteoretiker spiller Bersani en viktig motstrømsrolle i homodiskursen.

Queer-kritikk

I sitt polemiske verk «Is the Rectum a Grave?» fra 1987 og «Homos» fra 1995 kritiserer han queer-teoretikere som filosofen Judith Butler, som han hevder forsøker å tvinge homoseksuelle til å passe inn i et heteronormativt rollemønster.

Ifølge Bersani skal homoseksualiteten være grenseoverskridende, forstyrrende og motsette seg forestillinger om eierskap og trofasthet.

Opprøret mot det heteronormative og den konvensjonelle homoaktivismen går som en rød tråd også gjennom Melgaards kunstnerskap. Dette kommer til uttrykk i fokuset på det forbudte og på selve overskridelsen.

Utenforskap

Omkring trebordet står store malerier lent til veggen.

Det ene viser bruddstykkene av kunstneren selv i bar overkropp.

Over er det malt en tekst om en notorisk tysk barnemorder. I burgunderfarget oljemaling er følgende skrevet med tykk pensel: «Jürgen Bartsch is not in the Venice biennale».

Også lerretet ved siden av er basert på et selvportrett.

Her har Melgaard malt en liten, tett mann med skinnende oransje kropp.

Ansiktet er fremstilt med karikerte afrikanske trekk og med rastaflettet hår. Her annonseres det at heller ikke Mumia Abu Jamal er inkludert i biennalen.

Jamal var en afroamerikansk borgerrettighetsforkjemper, som var del av den sosialistiske grupperingen Black Panthers. Han ble dømt til døden for drap.

Det er utvilsomt noe galgenhumoristisk i påpekningen av at disse mennene er utestengt fra biennalen.

For det sier seg selv at deres utenforskap er langt mer omfattende enn som så. Det er tross alt svært få mennesker som får muligheten til å delta på kunstmønstringen i Venezia.

Mester med farger

«Baton Sinister» er som en hel utstilling i seg selv, men Haugar byr på flere viktige Melgaard-arbeider.

Blant disse er to verk som aldri tidligere har vært vist i Norge, innlånt fra Christen Sveaas' Kunststiftelse.

Et av disse er det seks meter lange tittelarbeidet «Fuck Me Safer», som er skapt i perioden mellom 1995 og 1999.

Her kan vi studere Melgaards ekspressive formspråk: Evnen til å skape kaos som likevel inngår i en formmessig fullkommen enhet.

Bildet viser også hvilken mesterlig kolorist han er på sitt aller beste.

Med sitt vulgære romantiske prosjekt henter Melgaard inspirasjon fra rock- og punkestetikken, men det er også lett å se Munch-innflytelsen i den frie, buktende linjeføringen.

Melgaard på sitt aller beste

Til å begynne med tenker jeg at det var rart at ingen nye verk er tatt med i utstillingen.

Men mens jeg går der blant bildene, blir jeg snart enig med meg selv i at dette er det helt riktige utvalget.

Det er lenge siden jeg har kjent en slik dyp glede i møte med Melgaards kunst.

Etter distanserte kryptoprosjekter og verk der det oppleves som om at assistentene kan ha gjort brorparten av arbeidet, er det fantastisk å se malerier som har denne tilstedeværelsen i uttrykket: den eksplosive kraften og det ulmende mørket.

Dette er simpelthen Melgaard på sitt aller beste.

Oppdatert 19.10 kl 09.22: «Humoristisk» endret til «galgenhumoristisk», «sterkt mistenker at» byttet til «det oppleves som at», og billedtekst endret under ett av bildene.