En kunstnerisk domstol

Victor Lind er en av våre mest markante kunstnere, kjent for sine historiske og politiske arbeider. Og kunstprosjektet hans er dypt personlig.

Han selv og moren unnslapp nemlig med nød og neppe det norske politiets klappjakt på alle borgere med jødisk opprinnelse.

Gjennom de siste tretti årene har kunsten hans derfor kretset om den samme tematikken: deportasjonen av norske jøder under andre verdenskrig.

Personlig vendetta

Gjennom ulike prosjekter nærmer han seg denne hjerteskjærende fortellingen. Den spiller seg ut mellom to ytterpunkter, legemliggjort gjennom to menn.

Den ene er den norske politimannen Knut Rød, som var NS-medlem og ledet deportasjonen i Oslo.

Den andre er gartneren Rolf Alexander Syvertsen, som skjulte jøder og motstandsfolk i sitt gartneri og hjalp dem til å flykte over grensen til Sverige.

Det smertefulle omdreiningspunktet i denne fortellingen er at mens gartneren ble angitt og skutt, ble politimannen frikjent – og fortsatte å jobbe i politiet etter krigen som respektert førstebetjent.

Det er dette som er årsaken til at Victor Lind har gjort sitt kunstprosjekt til en personlig vendetta.

Jakter jegeren

Man kan nesten si at han har opprettet en kunstnerisk domstol for at rettferdighet omsider skal skje fyllest.

I prosjektet sitt løfter han frem gartneren og gir ham den heltestatus han fortjener, samtidig som han stiller Rød til ansvar ved å utlevere hans kjølige gjennomføring av Nazi-Tysklands uhyrlige bestilling.

Lind forsøker ikke å skjule sine egne intensjoner. Som han selv har sagt: «Knut Rød jaktet på meg. Nå jakter jeg på ham.»

I mange tilfeller ville kanskje et så sterkt personlig engasjement ha svekket kunsten, men Lind får det på et underlig vis til å fungere.

En poetisk innledning

Men det er også litt deilig at utstillingen innledes med noe helt annet. Et åpent poetisk uttrykk: «Velsignet er de som går» (2020). Her har kunstneren fotografert ulike fotgjengere med sin egen iPhone.

Det er alt fra joggere som sprinter forbi i tettsittende treningsklær, eldre som stavrer seg av sted med rullator på fortauet, eller slitne småbarnsforeldre med barn på slep eller sittende på skuldrene. Noen løper, noen vandrer, noen halter, noen slentrer.

Jeg vet ikke riktig hvorfor dette verket griper fatt i meg. Jeg blir i hvert fall stående en lang stund og se.

Det er noe meditativt ved det hele. Vi går og går i et slags frenetisk kappløp mellom soloppgang og solnedgang, og sporene vi etterlater oss er flyktige.

Fraværet av jødene

Men så bringer verket «Alt for Norge» oss midt inn i Linds sentrale tematikk. Dette er et verk hvor to gamle kvinner forteller om sine opplevelser knyttet til deportasjonen.

Amalie Laksov var enken etter Håkon Laksov som ble sendt til Auschwitz og som ble drept der.

Amalie Christie var på sin side medlem av motstandsbevegelsen. Hun forteller om hvordan hun personlig konfronterte Rød med spørsmålet «hvor er de blitt av».

Fraværet av jødene er en tematikk som går igjen. I 1998 skapte Lind performanceprosjektet «I'll Bring You Home». Dette er en rekonstruksjon av den skjebnesvangre oktobermorgenen i 1942 da selve deportasjonen ble gjennomført.

Klokken fem om morgenen fikk Lind hundre tomme drosjer til å kjøre samme rute. I utstillingen kan vi se en bildefrise som referer til dette.

De tomme bilene er et sterkt symbol på det uopprettelige fraværet som disse menneskene har etterlatt seg.

Men verket kan også sees som et desperat, men fåfengt forsøk på å hele et sår i historien.

Flammende og formbevisst

Disse adressene der jødene ble hentet, lyser også opp på et koboltblått kart som stjerner i verket «Oslo by Night».

I tillegg til et flammende engasjement bærer Victor Linds kunst preg av en klar formbevissthet.

Estestikken er renskåren enkel og basert på klare primære og komplimentere farger.

Slik fletter han sammen det etiske og estetiske på en kompleks og spennende måte. Utstillingen «Friheten må gjestfri være» er både vakker og interessant og bør absolutt avlegges et besøk.