Elleville påfunn fra dansk suksessforfatter

Danskene løfter gjerne sine beste forfattere opp som rockestjerner. Kaspar Colling Nielsen passer til rollen med sitt rufsete ytre og sine utfordrende og underholdende romaner.

Han har fått flere priser for forfatterskapet, og selveste Michel Houellebecq skrev rosende om hans forrige roman «Den europeiske våren».

«Frelseren fra Hvidovre» forsvarer derimot ikke Nielsens rykte som litterær tungvekter. Romanen er morsom, men dessverre ganske overfladisk.

Verdens mest betydningsfulle menneske

Hovedpersonen Allan Thornbum er en poet som har sluttet å skrive. Likevel lever han et liv i poesiens tjeneste, et «asketisk, munkeaktig liv, renset for all luksus».

I en kjellerleilighet like utenfor København bor han med katten Felix og dyrker hasj bak noen grantrær i hagen.

Han tjener til livets opphold som trafikkteller. Sittende i en klappstol på gaten, trykker han på en knapp hver gang en bil kjører forbi.

Men på fritiden leser Allan dikt og skriver kommentarer til diktene før han arkiverer det hele i sitt private kartotek.

Det ligger en god porsjon trass i Allans stille livsprosjekt. Verken klimakrise eller koronapandemi opptar ham noe særlig. Først og fremst vil han være i fred.

En dag banker den danske statsministeren på døren. Vesuv har fått det verste vulkanutbruddet på tusenvis av år. Askeskyene legger Europa og Nord-Afrika i mørke og setter matproduksjon og kommunikasjonsnettverk ut av spill.

Den danske regjeringens analyser viser at hvis Allan bare skriver et nytt dikt, vil alle problemene opphøre.

Effektiv komisk timing

Dette er en bok som uten forbehold forsøker å være morsom. Det lykkes den til tider ganske godt med.

Kontrasten mellom Allans trassige unnvikelse og hans enorme betydning i verdenshistorien er komisk nok.

Som ofte tidligere er Nielsen god når han skriver om dyr: Refleksjoner om kattekloringens juss, duenes forhold til døden og om hundebæsjens tilstedeværelse i bybildet er underfundige og genuint fascinerende.

Nielsen har dessuten en effektiv komisk timing. Jeg lo høyt bare av den enkle konstateringen av hvorfor Allan har sluttet å skrive: «Han gadd ikke mer den dritten.»

Men forfatterens fjerde roman har flere problemer som de mange fine digresjonene ikke kan dekke over.

Donald Duck

Det var ikke ment som et kompliment da jeg i overskriften tok i bruk adjektivet «ellevill».

Dette danske ordet betyr opprinnelig å bli gjort vill og gal av alver. I våre dager brukes det om noe som er overdrevet, kanskje litt Donald Duck-aktig.

I «Frelseren fra Hvidovre» får jeg en følelse av at nesten hva som helst kunne skjedd.

Allan kunne ha blitt forvandlet til en kvakkende and og teleportert tilbake til 1889 for å drepe Baby-Hitler.

Selv noe så ekstremt ville ikke endret all verden i denne boken.

En roman kan gjerne inneholde elementer som sprenger virkelighetens rammer. Men hvis ikke elementene fremstår som sannsynlige innenfor romanens eget univers, mister leseren fort interessen.

Irriterende lettvint

Allan får mange etterfølgere som tror han er Guds sønn. Men sentrale elementer i kristen teologi som synd, soning og livet etter døden, får ingen plass i romanen. Konseptet «frelser» blir bare overtatt som et tomt skall.

Det hele blir irriterende lettvint.

Romanen berører emner som kunstens rolle i samfunnet, boligpolitikk og politisk korrekthet. Men det er vanskelig å se noen egentlig satirisk vilje bak prosjektet.

Sammenlignet med for eksempel Nielsens «Den danske borgerkrig 2018–2024» som var både vill og tankevekkende, fremstår «Frelseren i Hvidovre» vesentlig grunnere.

Vår tids overfladiskhet

Etter at Allan på et tidspunkt har vært en tur i himmelen, blir han spurt om hvordan det er der oppe i Himmelriket?

Fortelleren reflekterer over hvordan spørsmålet er fullstendig fritt for oppriktig nysgjerrighet:

Man kunne si at Nielsen kritiserer vår tids overfladiskhet. Men når den første latteren har lagt seg, rammes også romanen av kritikken: Nielsen vil egentlig bare skrive om noe, virker det som.

Det er forståelig. For han kan virkelig skrive. Det er nok derfor jeg blir skuffet over denne romanen som først og fremst synes å være en eneste stor spøk.

Eller en «joke», som danskene sier.