Å nærme seg sin overgriper

Selv bruker hun ordet kna. Hun knar voldtekten til den ligner noe helhetlig som hun kan forstå seg på, slik at ikke bare den sjokkerte kroppen får bestemme. Da blir hun nødt til å skrive om Han, forbryteren.

Nedrejords forrige roman, den kritikerroste «Forvandlinga», handler etter all formodning om den samme voldtekten. Men mens denne skriver frem de ferske traumene i kroppen, er oppfølgeren «Forbryter og straff» mer tankevirksom.

Den nyeste romanen stiller viktige spørsmål rundt forholdet mellom språk, juss og virkelighet, uten å bikke over i rene essays. Den emosjonelle brodden fra forrige bok er fremdeles høyst til stede, noe som gjør lesningen medrivende.

Likevel er ikke romanen like formfullendt som den forrige.

Bevisste og kloke valg

Katrine (uten h) er hovedpersonen i Nedrejords nye roman, en kvinne som i likhet med Nedrejord er norsk og bor i Paris, hvor hun jobber som forfatter.

Ordet er ført av et «jeg». Det er et steg videre fra den forrige romanens mer distanserte «hun», med den mystiske benevnelsen «K.» (to Kafka-referanser i én bok!).

Sant nok er perspektivet i den nye romanen førstehånds, men selve innholdet peker utover i en større radius. Katrine faller stadig inn i nye refleksjoner rundt skriftens funksjon, traumeofferets identitetstap og voldssakers klasseaspekt.

Med andre ord er Nedrejord god og grundig når det gjelder formmessige grep. Å utelukke h-en hos Katrine kan for eksempel leses som en kommentar om at virkelighetslitteratur, som denne romanen er eksempel på, alltid har et snev av fiksjon.

All skrift er fiksjon

Katrine er klar over paradokset om at å skrive er å komme noen nærmere samtidig som man skaper avstand.

I et forsøk på å sirkle inn sin overgriper – for å partere den fryktbaserte idéen om ham og gjøre han virkelig – veksler hun mellom et sosialrealistisk (objektivt), et empatisk (forståelsesfullt) og et traumatisert (vettskremt) blikk.

Sterkt står spørsmålet om hva som er virkelig. Ikke i form av den sedvanlige tvilen som så ofte rettes mot voldtektsofferets minner, men om forholdet mellom virkelighet og fortelling.

En skarp observasjon er hvordan jussen, i likhet med det posttraumatiske hodet, insisterer på logiske sammenhenger i en kaotisk verden full av tilfeldigheter.

Hva om gjerningsmannen handlet i utakt med sin egen karakter?

Hva om han ikke var en som voldtok inntil det øyeblikket han var det?

Et før og et etter

Et annet viktig poeng i boka er hvordan kunstnermiljøer har en viss hang til å forskjønne gråsonen. Som en konsekvens av å ikke ville fremstå puritansk, har incest, grooming og overgrep blitt normalisert.

Fortellingen er heldigvis i ferd med å endre seg, skriver hun, og henviser til franske, kvinnelige forfattere som har åpnet opp diskusjonen i kjølvannet av metoo, deriblant Vanessa Springora. Og erklærer dermed en rørende tiltro til litteraturens samfunnsendrende potensial:

Nedrejord skriver sterkt og solid om den indre splittelsen som finner sted etter et livsendrende traume.

Det som tidligere var dagligdagse uvesentligheter, vekker nå en så kraftig reaksjon at hun ikke kjenner seg selv igjen.

Hun har fått en ny kropp, en vedvarende følelse av akutthet. Enkelte linjer rommer så mye smerte at en rett og slett blir svimeslått:

Uanstrengt og medrivende

«Forbryter og straff» er ikke et så «forvirra prosjekt» som hovedpersonen påstår i begynnelsen. Teksten flyter godt på radikalt bokmål, skrivemåten er spontan og poengene avfødes naturlig.

Det eneste som trekker ned, er at poengene ofte blir repetert, noe som ikke er nødvendig når de treffer så godt første gang.

Ofte kan bøker med mer indre enn ytre handling være krevende å lese, men Nedrejord går prosaisk heller enn teoretisk til verks. Dessuten bringer Katrines selvransaking, som er mer selvironisk enn nevrotisk, luft til tankerekkene.

Og rammen er tydelig: Katrine venter på rettssaken som skal få overgriperen hennes dømt. Som lesere venter vi spent med henne.

I mellomtiden leser vi om andre voldtektssaker, andre nektende overgripere og skamfulle ofre – bærere av skyld og straff som alltid, alltid burde ha ligget kun hos forbryteren.