Anmeldelse

Primalskrik fra fødefabrikken

«Fabrikken» er et eksempel på at den politiske tendensromanen lever i beste velgående.

Bokomslag "Fabrikken" og Joanne Ramos

Joanne Ramos ble født på Filippinene og flyttet Wisconsin da hun var seks år gammel. Nå har hun skrevet en roman om surrogati.

Foto: Vigmostad & Bjørke

Noen bøker virker som de er skrevet i direkte dialog med, eller kanskje i polemikk mot, andre bøker.

Joanne Ramos synes å gå rett i strupen på Ayn Rand. I klassikeren «De som beveger verden» fra 1957 gjorde Rand seg til talskvinne for at mest mulig markedsøkonomi, egoisme og minimalt med offentlig innblanding, var den samfunnsmodellen som er best egnet til å sørge for utvikling og rikdom for et flertall av innbyggerne.

Barnepleiere på hospits i Queens

På Manhattan i det tjueførste århundret synes denne modellen å ha brutt sammen. De superrike er rikere enn noensinne.

Hushjelpene og barnepleierne bor på hospits i Queens, og sender hjem det de har til overs til familien på Filippinene. Ate Evelyn i romanen, en aldrende og svært pragmatisk barnepleier med mange munner å mette i hjemlandet, skildrer nøkternt en overklasse som bare skiller seg med tidligere tiders rikinger i det at de gjerne vil være på fornavn med sine ansatte.

Siste skrik i luksusmarkedet

Ulikheten er minst like grotesk som før, men undertrykkelsen er blitt mer subtil.

Siste skrik i luksusmarkedet er en surrogatiklinikk i utkanten av New York. Å donere egg til en surrogatmor fremstår som et mer bekvemt alternativ for kvinner som verken har tid eller lyst til å føde barnet selv.

Joanne Ramos roman heter «The Farm» på originalspråket, men den norske tittelen er nesten enda mer treffende. For på denne fødefabrikken er jentene på gulvet i praksis like rettsløse som arbeiderne var i industrialiseringens tidlige fase.

Den gang, som nå, er det utviklingen av solidaritet og tegn til organisering og ulydighet blant «fødearbeiderne» som virker truende på arbeidsgiveren. Dette sørger for nye overraskende vendinger i handlingen.

Romanens skjønnheter

«Fabrikken» er med sin tydelige samfunnskritikk i en rik litterær tradisjon. Tendensromanens styrke ligger mer i det etiske enn på det kunstneriske og estetiske planet. Ideelt sett går form og innhold opp i en høyere enhet, slik vi har sett det hos en Jonathan Franzen når han er på sitt beste, eller for å ta selve klassikeren i sjangeren, «Amtmannens døtre» av Camilla Collett.

I artikkelen Romanens Virkningskraft. Mottakelsen av Amtmandens døttre 1854–1855, viser Kamilla Akselsen hvordan Colletts roman ble mottatt av datidens anmeldere.

Helikoptermødre

Hos Collett fantes det rikelig med bitterhet og pessimisme, kunne anmelderen i Aftenbladet konstatere, før han gikk over til å fortelle om romanens «skjønnheter», som kom til uttrykk i personskildring, naturskildring og språk.

Helt opp til dette kunstneriske nivået når ikke Ramos i første forsøk. Vi kommer på innsiden av tankeverdenen til både de unge mødrene og den kyniske Miss Yu, som driver fabrikken. Slik åpner Ramos for at vi skal kunne vurdere saken fra flere sider. Vekslingen mellom perspektivene blir allikevel litt stivbent, og spesielt representantene for det grådige firmaet som driver fabrikken står i fare for å fremstå mer som karikaturer enn mennesker.

På hjemmebane

Best er Ramos i sine kostelige skildringer av New Yorks privilegerte. Her er forfatteren åpenbart på hjemmebane. Begrepet «helikoptermamma» får her en helt konkret betydning, når de rikeste frakter barn og barnepleiere fra nærmeste helikopterflyplass ved East River til sine herskapelige landsteder i East Hampton.

På handlingsplanet er ikke veien så lang fra Ramos til Collett. Hos Collett avles det gifteklare døtre som skal tre inn i fornuftige ekteskap. Hos Ramos avles det barn, som skal innta styrerommene verden rundt.

Romaner av den sorten Camilla Collett og Joanne Ramos skriver, fører kanskje ikke til umiddelbar revolusjon, men de inviterer til en form for refleksjon som kan føre til endringer på sikt. Det har historien vist oss.