Et lysblaff i det store mørket

Kan man gjenskape det bleke lyset fra universets tidligste stjerner og duften av jordens aller første skog? Kan man illudere det gylne og bleke månelyset? Dette er blant de mange spørsmål skotske Katie Paterson kretser om i sitt helt spesielle kunstprosjekt.

Gjennom hele karrieren har hun vært opptatt av store, kosmiske problemstillinger og latt seg fascinere av verdensrommets hav av tid.

Galleri F 15 i Moss viser nå en omfattende separatutstilling med denne anerkjente kunstneren: En kunstner drevet av vitenskapelig nysgjerrighet og en sterk, poetisk skjønnhetslengsel.

Her hjemme er hun mest kjent som skaperen av det såkalte Framtidsbiblioteket – en tidskapsel i Oslos hovedbibliotek med tekster som ikke skal leses før om hundre år.

Kunstig måneskinn

Det første som møter oss i utstillingen, er måneskinnsrommet. I en mørklagt sal lyser en ensom lyspære. Den gjenskaper det egenartede sølvfargede månelyset, som både er kaldt og varmt på samme tid.

På veggen henger en ramme med ekstra lyspærer. Paterson har nemlig skapt månelys nok til et helt livsløp (66 år).

Det er en sterk opplevelse å sitte der inne i det dempede måneskinnet. For byboere er det rene månelyset en sjelden opplevelse på grunn av all lysforurensningen.

Månen er ikke perfekt

Fra 2. etasje høres toner fra Patersons versjon av Beethovens måneskinnssonate. I 2007 sendte hun det verdensberømte musikkstykket med morsesignal tur-retur månen.

Når man lytter til den velkjente pianosonaten kan man først tro det bare er en vanlig innspilling av verket, men ganske fort merker man at det er noe som er litt annerledes.

Det hakker ganske mye, og toner faller innimellom bort. Det er fordi månen ikke er noen perfekt kule, men full av krater som kaster skygger, og som har skapt hull og sår i Beethovens komposisjon.

Myteomspunnet

Paterson er langt fra den første som lar seg inspirere av månen. Det å stirre opp mot himmelen har vi gjort til alle tider, det er en slags menneskelig grunngest. I inkakulturen så man for eksempel på himmellegemene som guder.

Månen er fascinerende både som vitenskapelig realitet og som et myteomspunnet symbol – et bilde på lengsel og ensomhet.

Ikke minst var jo månen et viktig motiv i romantikken på 1800-tallet. Caspar David Friedrich og J.C. Dahl svermet om måneskinnslandskapet.

Støv fra en førjordisk tid

Men det er ikke bare dette gåtefulle sølvspeilet på himmelen Paterson er opptatt av. Også asteroider, stjernestøv og dufter fra tidenes morgen finner vi i utstillingen.

I verket «To Burn, Forest, Fire» (2021) utforsker hun duften av jordens aller første og siste skog. I samarbeid med forskere har hun klart å utvinne lukt fra rester av utryddede cladoxylopsida. Den siste skogen er representert ved duften av truede Amazonas.

Det fascinerende verket «The Moment» (2022) består av et stort timeglass med fossiliserte rester fra en tid fra før jorden ble dannet. Det er støv fra eksploderende stjerner, rester av asteroider og meteorittfragmenter, marsstøv og steiner.

Verket «First Light» (2022) er også fascinerende. Det består av flortynne gardiner farget blekblå som universets første stjerner.

Et lysblaff

Paterson samarbeider hele tiden tett med forskere av ulikt slag. Hun er opptatt av at det hun presenterer, må være vitenskapelig korrekt.

Gjennom arbeidene sine leder hun blikket vårt mot de store kosmiske spørsmålene. Vi stirrer opp mot den funklende Melkeveien og tar innover oss naturens akutte sårbarhet.

Det ligger noe skjebnesvangert i dette bildet hun risser opp for oss, samtidig er det noe fortrøstningsfullt i at vårt eget liv brått fremstår kun som et lysblaff i det store mørket.

Katie Paterson er konseptkunstner, og kunstprosjektet hennes er ganske intellektuelt og teoretisk. Det er helt klart en fordel å lese seg opp på hva de ulike verkene egentlig handler om. Men jeg synes også hun er god til å skape visuelle uttrykk som bærer frem de komplekse konseptene.

Utstillingen på Galleri F 15 er både interessant og vakker, og absolutt verdt et besøk.