Hopp til innhold
Anmeldelse

Forseggjort figur-science fiction

Figurteateret «Epp» er flott laget, men trekkes ned av krangelen om hvem som skal fortelle historien.

Bilde fra figurteater-forestillingen «Epp» på Riksscenen under Ultimafestivalen.
Foto: Tormod Lindgren
Foto: Tormod Lindgren
Teater

«Epp»

Riksscenen, Ultimafestivalen

Torsdag 22. september

Axel Jensens roman «Epp» fra 1965 var en satirisk fremtidsroman da den kom ut. Hovedpersonen Epp bor i et slags gjennomeffektivisert samfunn, men selv er han en teknologisinke – og stolt av det.

Epp er en gammel mann som tviholder på sine rutiner: Han koker egget sitt i en kjele med vann og ikke gjennom tidsriktig strålekoking, og han fører sine memoarer med penn og blekk.

En kar av den riktig gamle skolen, altså.

Bilde fra figurteater-forestillingen «Epp» på Riksscenen under Ultimafestivalen.

MYE ALENETID: Figurteaterforestillingen «Epp» er først og fremst en fortelling om ensomhet.

Foto: Tormod Lindgren

Samlebånd og motstand

Jensens roman er en norsk sci-fi-klassiker, oversatt til flere språk.

Nå er den blitt figurteater. Theater Corpus, ledet av Tormod Lindgren, er et ambisiøst figurteaterkompani.

På merittlisten har de blant annet forestillingen «Simplissimus» fra 2021. Den handlet om et tysk satiremagasin som herjet med Europas autoriteter på begynnelsen av 1900-tallet. Så kom Hitler til makten, og satire ble farlig.

«Epp» er ikke like politisk brennaktuelt som «Simplissimus» var, selv om kritikk av et samlebåndssamfunn stappet med teknologisk optimisme ikke er direkte avleggs. Det er heller ikke motstandskraften i sinken Epp.

Forestillingen «Epp» fremstår mest av alt som en tematisering av ensomhet ved urpremieren under Ultimafestivalen i Oslo.

Og det på svært kunstferdig vis.

Vakre, visuelle virkemidler

For her spiller mange av virkemidlene på lag: Lindgren er kjent for sine forseggjorte figurer, og figurer og spill viser perfeksjon til fingerspissene.

Lyssettingen følger figurenes intensjoner. Scenografien er oppfinnsom og morsom der Epps kjøttetende plante kommer slafsende til live eller der detaljer i Epps hundemønstertapet brått blir levende.

Bilde fra figurteater-forestillingen «Epp» på Riksscenen under Ultimafestivalen.

DEPP MED EPP: Visuelle virkemidler uttrykker effektivt menneskets ensomhet i en strømlinjeformet, teknologistyrt verden.

Foto: Tormod Lindgren

Dukkefører Geir Robsrud gir Epp en troverdig og malmfull stemme, og samspillet mellom de tre dukkeførerne (Thomas Hildebrand, Dominika Minkacz-Sira og Robsrud) er oppmerksomt og sømløst. Peter Knudsens videodesign får frem det lille mennesket i det store og strømlinjeformede.

Samtidsmusikkensemblet Oslo Sinfonietta lydlegger figurteaterforestillingen tett. Men:

Trenger man et musikalsk ensemble på 15 for å gjennomføre denne forestillingen?

Dramaturgisk krangel

Det er her det butter for «Epp». Ikke i den musikalske utførelsen, absolutt ikke, men i måten historien blir fortalt på som en helhet der fortellingen og musikken skal spille sammen.

Utfordringene står i kø i dramatiske passasjer der figurførerne og musikkensemblet nærmest må konkurrere om hvem som forteller historien.

I det hele tatt er det i dramaturgien «Epp» har sine svake punkter.

Oslo Sinfonietta er plassert bak scenografien, noe som gjør at musikerne ikke kan interagere med handlingen på scenen. Også dirigenten er plassert her, og ensemblet er bare delvis synlig for publikum.

Dette valget understreker forestillingens tap av mulighet for musikalsk interaktivitet og humor. Direkte kontakt mellom musikere og utøvere kunne åpnet for spennende detaljspill og improvisasjon. Ikke minst for levende samspill og mer samstemt historiefortelling.

Fraværet av denne muligheten forsterkes av at det visuelle samspillet sitter så godt.

Bilde fra figurteater-forestillingen «Epp» på Riksscenen under Ultimafestivalen.

NABO-VISITT: Forseggjorte dukker og scenografi preger forestillingen «Epp». Epp, dukken til venstre, får her besøk av sin nabo, Lem. Utøvere er Geir Robsrud (til venstre) og Thomas Hildebrand.

Foto: Camilla Jensen

Lugger

Det oppleves som at Oslo Sinfonietta ikke kommer til sin rett i «Epp».

Når ensemblet først har passasjer der de får ta plass, konkurrerer de i flere av dem mot replikkene til figurene, som også er sentrale i de samme passasjene.

Som publikummer blir det vanskelig å konsentrere seg, det blir for mange fortellende elementer på en gang.

Det er ikke noe i veien med Lars Skoglunds komposisjoner til forestillingen, det må understrekes, det musikalske underlaget er godt levert, det er dynamisk og kler på alle måter Axel Jensens fortelling. Men det er og blir et underlag.

Skal denne forestillingen virkelig ha nerve, bør den musikalske fortellerstemmen komme til sin rett i større grad enn den får lov til nå.

Hver for seg består «Epp» av elementer med svært høy kvalitet. Men når de settes sammen, lugger det likevel i noen av sammenføyningene.

Hei!

Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Kristin Lavransdotter» på Det Norske Teatret, av stykket «Don Juan» på Trøndelag Teater eller «Snøsøstera» på Det Norske Teateret.