Anmeldelse

Et potpurri over alt som er vondt og bekymringsfullt i vår tid

Den som leter, han skal finne. Det Noreena Hertz leter etter er ensomhet, og i boken «Ensomhetens århundre» finner hun den overalt.

Noreena Hertz gir høsten 2020 ut boka "Ensomhetens århundre"
Foto: Marc Nolte/Res Publica
Bok

«Ensomhetens århundre»

Noreena Hertz

Sakprosa

2020

Res Publica

Noreena Hertz er en britisk økonom, akademiker og spaltist. Hun har blitt kalt «en av de mest inspirerende kvinner i verden» (Vogue) og økonomiens svar på Nigella Lawson. Nå er hun aktuell med boken «Ensomhetens århundre», om den eskalerende ensomheten spesielt i vestlige, urbane samfunn. Du kan ha sett henne på Skavlan.

Godt timet

Det er sjelden å se en bokutgivelse som er så godt timet, så godt tilpasset tidsånden. Det er også svakheten ved den.

«Ensomhetens århundre» er bare 2020.

Alle er vi lei av isolasjonen, hjemmesittingen og usikkerheten som følger med pandemien. Dermed er vi spesielt mottakelige for denne boken, vi er primet for budskapet fra økonomiprofessor Hertz om at ensomhet ikke bare er noe som rammer deg, det gjelder alle.

Men om vi tar et par skritt tilbake, innser vi at denne følelsen av isolasjon først og fremst gjelder her og nå, i korona-året. Vi bør la tvilen komme århundret til gode, det er jo fortsatt en del igjen av det. Og forresten, fantes det ikke ganske mye ensomhet før også, for eksempel på 1300-tallet?

Var vi virkelig mindre ensomme før vi fikk sykler, biler, TV, mobiltelefoner og Facebook?

Ikke overbevisende

Noreena Hertz må ta i bruk hele arsenalet av sine åpenbare skriveferdigheter til å underbygge tesen om at nettopp vi har fått den ublide skjebne å leve i det ensomste århundre. Ensomhet er uten tvil vondt for dem som blir rammet, men Hertz klarer aldri å overbevise om at det nå er verre enn noen gang.

Forfatteren slenger ut et vell av statistikker som skal underbygge grunntanken i boken, som at to tredjedeler av alle tyskere mener at ensomhet er et alvorlig problem.

Vi blir servert et myriade av anekdoter som «bevis», som historien om mannen som flyttet ut i bilen, for å ha råd til å betale profesjonelle som gir ham kos og kroppskontakt.

Mange av disse er fascinerende og minneverdige. Som den om den japanske pensjonisten som har begynt å begå små lovbrudd som butikktyveri, for å få tilgang til det fellesskapet som tross alt finnes i et moderne fengsel.

Ensom alene, ensom sammen med andre

Det sentrale grepet for å underbygge påstanden om den voksende ensomheten, er ganske enkelt å utvide betydningen av ordet. Hertz forklarer åpent hvordan hun opererer med et mye videre ensomhetsbegrep enn andre.

I tillegg til den typiske ensomheten, som oppstår når man ufrivillig er uten godt selskap, inkluderer Hertz følelsen av å være utenfor i en sosial gruppering, for eksempel på jobb. Dersom du er alene, er du altså ensom, og dersom du er i et sosialt selskap der du ikke føler deg hjemme, er du også ensom. Den siste typen er inspirert av det Marx kalte fremmedgjøring.

Med et slikt ekspandert ensomhetsbegrep, er det ikke rart at Hertz ender opp med å finne ensomhet overalt.

Trenden med åpne kontorlandskap blir på denne måten et skritt i retning mer ensomhet, ettersom det alltid vil være noen som ikke finner seg til rette i et slikt påtvungent fellesskap. Det er lett å se at en tenkt omvendt trend, der arbeidere hadde blitt flyttet inn på enkeltrom, like lett kunne tolkes som et tegn på økende ensomhet.

For godt mål regner også Hertz den nye skikken med hjemmekontor som en bidragsyter til mer ensomhet. Så om du er på jobb i et åpent kontorlokale, er du ensom, og om du er hjemme, fri fra det fremmedgjørende, påtvungne selskapet av kolleger, er du enda mer ensom. Lett skal det ikke være.

Nært og autentisk

Skurkene i dette ensomhets-universet er the usual suspects: Storkapitalen og nyliberalismen.

Det er Thatcher og Reagan som har skylden for at vi er så ensomme, samt de ansiktsløse, multinasjonale selskapene, som Facebook, Amazon, Google, Silicon Valley. Og Mark Zuckerberg! Her minner Hertz mest om den gamle tanten i middagsselskapet, som mimrer tilbake til andre og bedre tider, fulle av empati, nærhet og samhørighet.

Som hipsterne dyrker Hertz alt som er nært, gammelt og autentisk, som lokale grønnsakhandlere og kafeer som serverer sunn, kortreist, økologisk og litt for dyr mat.

Problematiske fellesskap

Hertz innrømmer at det også i våre dager finnes politiske og sosiale bevegelser som tar folk ut av ensomheten. Som for eksempel høyrepopulismen, som kan minne om et vrengebilde av hennes egen forkjærlighet for det ekte og autentiske, og for gode gamle dager, bare med en solid slump innvandrer-skepsis på toppen.

Men da er vel det bra, at mennesker finner sammen, selv i en så problematisk bevegelse som høyrepopulismen? Ifølge Hertz er det ikke det. Selv om høyrepopulismen i og for seg gjør folk mindre ensomme, kommer den nemlig som et resultat av ensomhet.

Så, igjen: Dersom du holder deg for seg selv, er du ensom. Dersom du slutter deg sammen med andre i politiske grupperinger, er det som en flukt fra ensomheten. Uansett hva du gjør, er det ensomhet som ligger bak.

En knusende omtenksom kur

Greier man å se bort fra premisset om den allestedsnærværende ensomheten, er det mye interessant å lese her om nyere trender, når det gjelder for eksempel bo-vaner eller kunstig intelligens. At roboter kan bli mer og mer vanlige, også som pleiere eller en slags venner for eldre, er en smått skremmende tanke, men likevel kanskje bedre enn at de er alene.

At overvåkingen som moderne bedrifter gjennomfører mot ansatte er bekymringsfull, er jeg enig i, selv om dette ikke først og fremst har med ensomhet å gjøre.

Så hva kan vi gjøre med dette samfunnsproblemet? Her tilbyr Hertz et sett av tiltak som spriker fra de velmenende og selvfølgelige («å stryke en syk forelder på armen, [ ...] å smile til en nabo») til de virkelig drastiske og inngripende. For selvfølgelig er det Staten som må gå inn og reparere våre eksistensielle problemer.

Meningen er god, men enkelte av forslagene, som pålagt samfunnsdugnad tre timer hver måned, inspirert av ordningen i Rwanda, eller obligatorisk leirskole for alle 16-åringer, med tvungen opplæring i samfunnsånd og toleranse, fører i hvert fall til fullt utslag på fremmedgjorthetsskalaen min.

Krisemaksimering

Kanskje er det ikke alle problemer Staten skal ta på seg å fikse. Kanskje er det visse ulemper knyttet til det å være menneske, som vi bare må finne en måte å leve med.

Mennesket er et sosialt dyr, men det er også et temmelig egenrådig et. Sannsynligvis er ønskene våre om selvstendighet og samhørighet uforenlige, uten en viss grad av konflikt eller ensomhet som resultat.

Denne bokens krisemaksimering og jakt på syndebukker gjør oss ikke bedre i stand til å forsone oss med dette dilemmaet, tvert imot.

Anbefalt videre lesing: