De skjulte driftene får fritt leide når Nationaltheatret på tampen av sommeren innbyr til midtsommernatt i Kanonhallen i Oslo.
Regissør Sigrid Strøm Reibo har gitt menneskets begjær fritt spillerom, og har pakket det inn i en rave-inspirert nattklubbstemning.
Fire ungdommer, kjærlighetsforviklinger og en magisk midtsommernatt der alver griper inn og snur kjærligheten opp ned. Slik kan man kjapt oppsummere William Shakespeare-komedien «En midtsommernattsdrøm» fra 1595.
I en romantisk lek får begjæret folde seg ut.
Å utforske det bare tanken vet, er et ganske forlokkende utgangspunkt. Så å la skogens muligheter for overskridelse skildres gjennom forheksende ultrafiolett lys, scenerøyk og neoneffekter, er ikke så dumt.
Selv om kostymene er herlige og rave-riktige, oppleves ikke det estetiske virkemidlet nødvendig.
Det sagt er det lett å like Jonas Hoff Oftebros skyhøye hæler og morsomme outfit i rollen som rave-maestro Puck, alven som på kongens befaling setter i gang kjærlighetsforviklingen.
Eller Erland Bakker, hevngjerrig alvekonge i skinnoutfit og med skremmende linseeffekter på øynene. Eller Titania (Marian Saastad Ottesen), alvedronningen som forhekses og kaster seg over et esel i rått begjær.
Får tre valg
Kjærlighet er altoppslukende. Så når den unge Hermia (Maria Kristina Hildonen) skal tvangsgiftes med Demetrius (Patrick Hilmar Ingvaldsen) og hun ikke vil, har hun følgende valg: Gjøre det likevel, gå i kloster eller dø.
På sidelinjen står hennes utkårede Lysander (Jacob Jensen) og venninnen Helena (Hanna-Maria Grønneberg). Helena er håpløst forelsket i Demetrius (som ikke vil ha henne, men Hermia).
Hermia og Lysander bestemmer seg for å rømme til skogs, og der tar alvene over. Helena og Demetrius kommer etter det rømte paret.
Et lite drypp fra Pucks flakong med berusende blomstersafter setter det hele i spill. Plutselig vil alle ha Helena, og Hermia er til overs.
Parallelt kjører alvekongen Oberon et hevnløp mot sin kjære Titania, noe som blant annet skal involvere esel-sex.
I tillegg, som ofte hos Shakespeare, finnes det en liten amatørteatertrupp der ute i skogen, en skranglete gjeng som skal spille teater i hertug Tesevs’ bryllup.
Mer enn rave-grepet er det denne truppen som haler stykket i land. Ikke minst skyldes det Bartek Kaminski. Han er den overivrige skuespilleren som forvandles til esel av Puck og deretter får kjenne på en natt med alvisk kjærlighet.
Spiller fletta av gutta
Overbevisende blir ikke forestillingen før et stykke ut i andre del. Tregheten skyldes flere forhold: At rave-grepet er artig, men ikke så mye mer enn det. At tekstbehandlingen er av varierende tydelighet, særlig hos de to beilerne.
Når teksten ikke når klart nok ut, virker det som om mindre står på spill. Samtidig klinger Øyvind Bergs nydelig oversatte tekst svært godt hos andre, som Bakker, Ottesen, Hildonen og Grønneberg.
Rollene som Hermia og Helena spilles sterkt. Det er de unge kvinnene som får frem raseriet og lidenskapen denne oppføringen trenger.
I scenen etter forhekselsen spiller de fletta av kavalerene sine og lar tilskueren sitte igjen med inntrykk av at kjærligheten er en kamp på liv og død for dem (noe den faktisk også er, i alle fall for Hermia).
Kan hende hentes disse kreftene frem fordi verdenen de lever i er kontrollert av menn.
Men de to hadde fortjent at Jensen og Ingvaldsen parerte med en større følelse av holmgang. Nå oppleves det litt mer som you snooze, you lose.
Fiffig og fargerikt
Det kunne vært friskere og villere ved Nationaltheatret. Men kontrasten som spilles frem mellom kontrollert hverdag og det ukontrollerte indre, kommer godt frem.
Det er fiffig, fargerikt og likevel stramt.
Slutten er fin, der de nygifte bades i et grønt, forheksende skogslys av Puck – et bilde som viser hvordan mennesket alltid vil forsøke å rasjonalisere det uforklarlige, men likevel må ende med å gi seg hen til det.
Her er gravalvor og kraftfull kjærlighet – og store doser humor, særlig i andre del. Lystig og underfundig er det også, ikke minst grunnet en Oftebro-Puck med sterk og fascinerende tilstedeværelse.
Men det kunne nok blitt minst like vilt i en helt vanlig, forhekset skog.
Hei!
Jeg anmelder teater, scenekunst og dans for NRK som frilanser. Les også anmeldelsene mine av «Det mørke fortet» av Riksteatret, «Vildanden» av Nasjonalballetten i Operaen, eller «Moby Dick» ved Det Norske Teatret.