At jul bare er kos, er vel en ønsketanke for de fleste. Jula er også politikk, materialisme, det å snu godsida til på årets mørkeste dager. Men også høytiden der lengselen etter fellesskap blir sterkere enn vanlig. En høytid som kan få selv et steinhjerte til å mykne. Kanskje til og med hjertet til Charles Dickens’ gamle Scrooge, eller Ebenezer Knug som han heter i oppsetningen på Kilden i Kristiansand.
Knegen Knug
Fortellingen om Ebenezer Knug er historien om den gamle, gjerrige mannen som ikke feirer jul og ikke skjønner hvorfor noen andre gjør det heller. En venneløs riking som ikke bryr seg om andres skjebne. I historien oppsøkes han av gjenferdet til sin tidligere forretningskompanjong. Han advares mot å leve livet kun med tanke på fortjeneste, for det angrer man på i det hinsidige.
For å bevise dette, sender kompanjongen tre juleånder til Knug den natten. Gjennom glimt fra fortid, nåtid og fremtid forklares Knug at man velger hvem man vil være. Og at hva man gjør, ikke bare har konsekvenser for ens eget liv, men også for andres.
Kritikk av materialismen
Skuespiller Henrik Rafaelsen debuterer som regissør med familieforestillingen «En julefortelling» i Kristiansand. Han sikter høyt der han gir liv til verdens kanskje mest spilte juleforestilling.
Rafaelsen starter stykket med ramsalt kritikk av den materialistiske jula. Scenen er så å si pakket inn i vatt i form av noen kubikkmeter plastsnø. Omkranset av fire piano står det som ligner et tradisjonelt engelsk gatekor. Forventningen om at de skal stemme i en Christmas carol, en tradisjonell engelsk julesang, ligger i lufta («A Christmas Carol» er tross alt originaltittelen til «En julefortelling»). I stedet synger de «Svart senker natten seg», Lucia-sangen.
Etter hvert som sangen skrider frem, begynner pianistene å kaste julegaver på korbarna, som selvsagt tar imot, leker, grabber til seg. Den vakre italienske folketonen sklir grelt ut til fordel for store gaver innpakket i neonpapir. Og brått forstummer den. Ebenezer Knug har inntatt scenen.
Knug spilles av Ulla Marie Broch, og det må sies å være et godt valg til å gestalte en tverr gammel mann. Broch har presis timing, rik komisk snert og stor spennvidde i uttrykket. Som Ebenezer Knug kan hun faktisk tillate seg å dra på litt mer. Rollen er god, men regien har gitt den rom for enda større tøyelighet, særlig fra starten av forestillingen. Når jubeldansen over julegleden til sist kommer, kan den godt dra veksler på en litt kjipere gamling fra starten av stykket.
Tenke sjæl
Kildens «En julefortelling» overrasker stadig i virkemiddelbruk. Fortiden spilles ut som stumfilm på et lerret, fremtiden som skyggeteater. Pianoene blir brukt gjennom hele forestillingen: Dickens’ julehistorie fra 1843 får følge av både Claude Debussy og Franz Schubert. Selv om disse komponistene ikke var helt samtidige med Dickens, trekker musikken forestillingen i riktig retning med tanke på de gammeldagse vendingene personene i stykket bruker. Og det tilfører rikelig med patos.
I kontrast til dette står nåtidens juleånd, spilt av Jenny Ellegård. Hun er definitivt stykkets høydepunkt. Denne juleånden er en herlig blanding av tant og fjas og klangbunn. Alt kan repareres, mener nåtidens juleånd, men da må du gjørra det sjæl. Hun byr på overraskelser som er både spennende og fryktinngytende på samme tid, blander gammelt og nytt i en herlig lek. Hun er den som får Knug til å tenke selv.
Pakket inn i vatt
Materialismekritikken fra stykkets start blir etter hvert godt gjemt i de hundre tusen snøfnugg som karakterene vasser i på scenen. I stedet erstattes den av kjappe, men morsomme løsninger som redder jula til slutt.
Løsningene med stumfilm og skyggeteater er gode – i hvert fall hvis talekoret blir mer presist. Nå forsvinner en del tekst underveis. Kompanjong-spøkelset oppleves også uforløst. Det har en voldsom effekt, blant annet i stemmebruk, kanskje mot sin hensikt.
Forskjellen mellom fattige og rike i Dickens’ fortelling er mindre fremtredende i denne oppsetningen. De fattige familiene ser ut som stilbevisste videregåendeelever fra Oslo: Kortklippa lugg, hockeysveis, korte bukser, høyhalsede gensere, blazere som er litt for korte på ermene. Kan hende er det et forsøk på å speile Norges usynlige fattigdom.
Ta imot
Det stykket gjør godt, er hvordan det tematiserer det å ta imot godhet.
Under åndebesøket får Knug være flue på veggen i et juleselskap han har takket nei til å delta i. Da får han høre hvordan han blir omtalt. Det kunne vært verdens råeste baksnakking, men er i stedet respektfull omtale av en man er uenig med. Det gir Knug troa på menneskene. Og her er nåtidsspeilet vi bør stirre granskende inn i: Snakker vi om andre på en måte vi kan konfronteres med og fortsatt ha rak rygg?
«En julefortelling» halter litt innimellom, men på sitt beste lykkes den i å bli en forestilling som sier oss noe om tiden vi lever i.