Anmeldelse

Julebudskap for vår tid

Med én dose materialismekritikk og noen doser overraskende virkemidler sier «En julefortelling» på Kilden oss noe om tiden vi lever i.

Fra forestillingen "En julefortelling" på Kilden i Kristiansand.
Foto: Silje Mikalsen/Kilden Teater og Konserthus
Teater

«En julefortelling»

Kilden Teater og Konserthus, Kristiansand

21. november - 22. desember 2020

At jul bare er kos, er vel en ønsketanke for de fleste. Jula er også politikk, materialisme, det å snu godsida til på årets mørkeste dager. Men også høytiden der lengselen etter fellesskap blir sterkere enn vanlig. En høytid som kan få selv et steinhjerte til å mykne. Kanskje til og med hjertet til Charles Dickens’ gamle Scrooge, eller Ebenezer Knug som han heter i oppsetningen på Kilden i Kristiansand.

Knegen Knug

Fortellingen om Ebenezer Knug er historien om den gamle, gjerrige mannen som ikke feirer jul og ikke skjønner hvorfor noen andre gjør det heller. En venneløs riking som ikke bryr seg om andres skjebne. I historien oppsøkes han av gjenferdet til sin tidligere forretningskompanjong. Han advares mot å leve livet kun med tanke på fortjeneste, for det angrer man på i det hinsidige.

For å bevise dette, sender kompanjongen tre juleånder til Knug den natten. Gjennom glimt fra fortid, nåtid og fremtid forklares Knug at man velger hvem man vil være. Og at hva man gjør, ikke bare har konsekvenser for ens eget liv, men også for andres.

Fra forestillingen

GJENFERD: Ebenezer Knugs avdøde kompanjong Jakob Barflint (Khalid Mahamoud) plages av lenker i det hinsidige. Lenkene representerer alle de gangene han valgte bort å gjøre godt mot andre. I «En julefortelling» advarer han Knug mot det samme.

Foto: Silje Mikalsen/Kilden
Fra forestillinge

ÅNDEBESØK: Fortidens juleånd (Ragnhild Meling Enoksen) er utstyrt med en gigantisk lyseslukker. Som symbol kommer den ikke helt til sin rett, men glimtene fra fortiden får Knug på nye tankespor.

Foto: Silje Mikalsen/Kilden
Fra

PAKKET INN I VATT: Scenen er så å si pakket inn i vatt i form av noen kubikkmeter plastsnø.

Foto: Silje Mikalsen/Kilden

Kritikk av materialismen

Skuespiller Henrik Rafaelsen debuterer som regissør med familieforestillingen «En julefortelling» i Kristiansand. Han sikter høyt der han gir liv til verdens kanskje mest spilte juleforestilling.

Rafaelsen starter stykket med ramsalt kritikk av den materialistiske jula. Scenen er så å si pakket inn i vatt i form av noen kubikkmeter plastsnø. Omkranset av fire piano står det som ligner et tradisjonelt engelsk gatekor. Forventningen om at de skal stemme i en Christmas carol, en tradisjonell engelsk julesang, ligger i lufta («A Christmas Carol» er tross alt originaltittelen til «En julefortelling»). I stedet synger de «Svart senker natten seg», Lucia-sangen.

Etter hvert som sangen skrider frem, begynner pianistene å kaste julegaver på korbarna, som selvsagt tar imot, leker, grabber til seg. Den vakre italienske folketonen sklir grelt ut til fordel for store gaver innpakket i neonpapir. Og brått forstummer den. Ebenezer Knug har inntatt scenen.

Fra forestillingen "En julefortelling" på Kilden i Kristiansand.

GODT VALG: Ulla Marie Broch gjør en god rolle som den gjerrige Ebenezer Knug.

Foto: Silje Mikalsen/Kilden

Knug spilles av Ulla Marie Broch, og det må sies å være et godt valg til å gestalte en tverr gammel mann. Broch har presis timing, rik komisk snert og stor spennvidde i uttrykket. Som Ebenezer Knug kan hun faktisk tillate seg å dra på litt mer. Rollen er god, men regien har gitt den rom for enda større tøyelighet, særlig fra starten av forestillingen. Når jubeldansen over julegleden til sist kommer, kan den godt dra veksler på en litt kjipere gamling fra starten av stykket.

Tenke sjæl

Kildens «En julefortelling» overrasker stadig i virkemiddelbruk. Fortiden spilles ut som stumfilm på et lerret, fremtiden som skyggeteater. Pianoene blir brukt gjennom hele forestillingen: Dickens’ julehistorie fra 1843 får følge av både Claude Debussy og Franz Schubert. Selv om disse komponistene ikke var helt samtidige med Dickens, trekker musikken forestillingen i riktig retning med tanke på de gammeldagse vendingene personene i stykket bruker. Og det tilfører rikelig med patos.

I kontrast til dette står nåtidens juleånd, spilt av Jenny Ellegård. Hun er definitivt stykkets høydepunkt. Denne juleånden er en herlig blanding av tant og fjas og klangbunn. Alt kan repareres, mener nåtidens juleånd, men da må du gjørra det sjæl. Hun byr på overraskelser som er både spennende og fryktinngytende på samme tid, blander gammelt og nytt i en herlig lek. Hun er den som får Knug til å tenke selv.

Fra forestillingen "En julefortelling" på Kilden i Kristiansand.

INGEN GIVERGLEDE: Politisk ungdom selger dopapir og kransekaker til inntekt for de fattige i julen. Om Knug vil bidra? Selvsagt ikke.

Foto: Silje Mikalsen/Kilden

Pakket inn i vatt

Materialismekritikken fra stykkets start blir etter hvert godt gjemt i de hundre tusen snøfnugg som karakterene vasser i på scenen. I stedet erstattes den av kjappe, men morsomme løsninger som redder jula til slutt.

Løsningene med stumfilm og skyggeteater er gode – i hvert fall hvis talekoret blir mer presist. Nå forsvinner en del tekst underveis. Kompanjong-spøkelset oppleves også uforløst. Det har en voldsom effekt, blant annet i stemmebruk, kanskje mot sin hensikt.

Forskjellen mellom fattige og rike i Dickens’ fortelling er mindre fremtredende i denne oppsetningen. De fattige familiene ser ut som stilbevisste videregåendeelever fra Oslo: Kortklippa lugg, hockeysveis, korte bukser, høyhalsede gensere, blazere som er litt for korte på ermene. Kan hende er det et forsøk på å speile Norges usynlige fattigdom.

Ta imot

Det stykket gjør godt, er hvordan det tematiserer det å ta imot godhet.

Under åndebesøket får Knug være flue på veggen i et juleselskap han har takket nei til å delta i. Da får han høre hvordan han blir omtalt. Det kunne vært verdens råeste baksnakking, men er i stedet respektfull omtale av en man er uenig med. Det gir Knug troa på menneskene. Og her er nåtidsspeilet vi bør stirre granskende inn i: Snakker vi om andre på en måte vi kan konfronteres med og fortsatt ha rak rygg?

«En julefortelling» halter litt innimellom, men på sitt beste lykkes den i å bli en forestilling som sier oss noe om tiden vi lever i.

Fra forestillingen "En julefortelling" på Kilden i Kristiansand.

JULEFEIRING: Det blir jul til slutt, også for Ebenezer Knug. Til høyre er nåtidens juleånd, stykkets definitive høydepunkt (spilt av Jenny Ellegård).

Foto: Silje Mikalsen/Kilden Teater og Konserthus

Anbefalt videre lesing: