Da muren falt, tok de fleste det for gitt at det var slutten for den klassiske spionromanen. Men den gang ei. Spionforfatterne, som nestor i gamet John le Carré, måtte bare oppdatere fiendebildet.
I årets roman fra le Carré er det ikke lenger kommunister mot kapitalister som gjelder. Fienden blir nå definert som nasjonalpopulister og selvnytende diktatorspirer, personifisert ved den uhellige treenighet Putin, Trump og Brexit. Mot dem står to menn og en fjærball.
Et plutselig vennskap
Det hele begynner med et møte på en badmintonbane. Nat er vår hovedperson og forteller. Han er en eldre kultivert familiemann som jobber i MI6, britisk etterretning, og er snarlik John le Carré. Nat har badminton som pasjon.
En dag blir Nat utfordret av en jypling ved navn Ed, som viser seg å være en verdig motstander. Basert på kampen om fjærballen, og på delte politiske frustrasjoner, utvikler de to et vennskap.
Trolig er det flere som har engasjerte, sympatiske og litt masete venner, som kan utbre seg i timevis om Trump og Putin. Ed fungerer her som et talerør for le Carré, som åpenbart deler mange av de samme frustrasjonene over samtiden.
Under det hele ligger en inderlig kjærlighet, ikke bare til Europa og EU generelt, men spesifikt til Tyskland. Ed elsker alt tysk, akkurat som le Carré.
Ed er kort sagt en type vi kjenner, også fra tidligere le Carré-romaner: Den unge, naive idealisten som gjerne roter seg ut i uføret. Ed kommer over vital informasjon om et storpolitisk komplott som vil gagne alle de onde kreftene i denne verden: Brexit-Putin-Trump.
Tragedien som forsvant
Dermed er scenen satt for et spill om idealisme og lojalitet. Og som i alle store fortellinger, er spørsmålet: Hva gjør du om du må velge mellom dine lojaliteter? Velger du nasjonen din, eller jobben din? Den politiske overbevisningen din, eller vennskapet?
Normalt ville ikke dette ende godt. Men kanskje har le Carré blitt mildere på sine gamle dager. Eller kanskje dagens konflikter tross alt ikke er så giftige som konfliktene under den kalde krigen.
For dette, viser det seg, er ikke en tragedie. Det heller faktisk over mot en romantisk komedie, uten at det blir helt P.G. Wodehouse. Vi får til og med et bryllup med to unge nyforelskede. Det er riktig så søtt, selv om den gamle ringreven le Carré putter i såpass med malurt at det aldri blir direkte klissete.
I denne boken snakkes det gjerne om gode manerer, og det er noe le Carré er i besittelse av. Han er høflig, omtenksom og beleven mot gjestene i hans litterære verden. John le Carré er ganske enkelt en god vert. Og det er nok derfor det er så hyggelig for leserne å komme tilbake, gang på gang.