Ibsen med ammetåke

På et vis har Oslo Nye Teater startet oppladingen til høstens valgkamp med forestillingen «En folkefiende» av Henrik Ibsen.

Mye av det de gjør treffer presist inn i samtiden. Her er både miljøkamp, kvinnekamp, og – ikke minst – sannhetskamp.

I en tettpakket, humørfylt og intens forestilling belyses forbindelsen mellom språk, holdninger og hersketeknikker så det er til å bli svimmel av.

Og den bærer bud om at en ny vind blåser ved Oslo Nye Teater.

Skarp og naiv

«Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene». Dette kjente Ibsen-sitatet tilhører Doktor Stockmann og er hentet fra slutten av «En folkefiende».

Ved Oslo Nye Teater har regissør Therese Willstedt satt forestillingen inn i samtiden, men viktigere er det at hun har foretatt et rollebytte hos ekteparet Stockmann.

Katrine Stockmann (Ingvild Holthe Bygdnes) er nå doktoren, hennes mann er psykologen Thomas (Modou Bah). Sammen har de en liten baby som fortsatt ammes.

Utover disse endringene er handlingen tro mot Ibsens utgangspunkt: Doktor Stockmann jobber ved et kurbad i en småby. Hun mistenker at vannet ved kurbadet er forurenset, og undersøker dette i hemmelighet.

Det viser seg at doktoren har rett, og når hun går videre med informasjonen, forventer hun at dette blir tatt tak i. Men byen og dens ledere har for mye å tape. Doktor Stockmann står på sitt, men blir til slutt stående alene.

Katrine Stockmann er en lege med ambisjoner, hun er skarp, men også naiv.

Kilden til det forgiftede vannet kommer nemlig fra hennes mors eiendom, og både moren, ordfører-broren Peter og Katrine selv vil rammes økonomisk når inngripende tiltak må til for eventuelt å redde kurbadet.

Og i denne saken er noen villige til å ofre mer enn andre.

Ammetåka?

Å gjøre Stockmann til en kvinne med et spedbarn er interessant. Barnet ser vi ikke så mye til siden det forsvinner for Katrine ettersom sakens viktighet vokser.

Det spennende med babygrepet er først og fremst hvordan omverdenen tillegger Stockmann karaktertrekk fordi hun er kvinne med et lite barn.

Det er rystende hvordan argumentene hennes blir avfeid som ugyldige på grunn av antatte hormoner og ammetåke. Som om hun ikke er tilregnelig. Og dette kommer i hverdagslige språklige vendinger.

Og nettopp det hverdagslige språket gjør stykket interessant. Det avslører en rekke hersketeknikker som lever i beste velgående.

Hvis Stockmann hadde vært en mann med ansvar for en baby, hadde da nattevåk gjort hans argumenter mindre verdt?

Forestillingen insisterer på å løfte frem og utforske de mekanismene i hverdagsspråket som viser hvordan vi plasserer oss i forhold til hverandre.

Det er ikke noe overraskende eller nytt i det som blir sagt. Det er kanskje derfor det oppleves pinlig når forestillingen så insisterende løfter dette frem blant småbypolitikere med økonomiske katastrofetanker.

Alene i snøen

Therese Willstedts regi håndterer konsekvenser på en god måte. Katrine Stockmann står selvsagt alene igjen – så ensom at det i god, gammel teaterklisjé-ånd begynner å snø til slutt.

Men regissøren har ingen lettvint omgang med konsekvensene verken av Katrines valg eller av de andre karakterenes.

Å forlate koster mye. Å tape penger koster mye. Å stå alene og kjempe for sannheten koster mye. Å ikke være nok til stede som forelder, koster mye.

Det er ingen vinnere i dette stykket, ikke egentlig.

Ingvild Holthe Bygdnes er en standhaftig doktor. En slitsom, naiv og prinsippfast karakter som er villig til å stå ved sannheten – uansett kostnad.

Kanskje går rollen inn i et spor der hun blir masete for noen, litt for mye som karakter? Jeg opplever Bygdnes som trofast mot karakteren på tross av de slitsomme sidene ved den. Og tar meg i å lure:

Oppfatter vi i salen det litt mer slitsomt når en kvinne roper og står på sitt?

Er Stockmanns sleipe ordfører-bror (godt spilt av Eivin Nilsen Salthe) enklere å forholde seg til, feig som han i bunn og grunn er?

Valgkamp-kick-off

«En folkefiende» handler om hvordan offentligheten håndterer sannheten.

Forestillingen er morsom, men også litt for lang. Samtidig er den verdt å se – ikke minst med tanke på valget og valgkampen som er i anmarsj, eller ulike protestaksjoner som preger samtida vår.

Oslo Nye Teater viser her en forestilling som ønsker å gå tydelig inn i sin tid. Det er løfterikt fra den nye teatersjefen.

Forestillingen treffer ikke på alt, men den har vilje og temperament – og forhåpentlig evnen til å provosere.