Feirer korpsmusikken i ny bildebok

Så var det ikke bare et blaff da Sondre Lerche debuterte som barnebokforfatter i fjor. Allerede nå er han og makkeren Victoria Sandøy tilbake med en ny fortelling.

Da som nå, er det hennes illustrasjoner som er mest iøynefallende.

Da som nå, suger hun lesernes blikk til seg gjennom å zoome inn fra byens tak og ned til den minste lille skapning.

Men også Lerches ord er forførende friske. På lette rim triller han ut en fin fortelling om gledene ved å skape musikk. Sammen. Hva er mer oppløftende enn å tenke på dét, i et år da så mange har måttet musisere hver for seg?

Inspirert av fest og feiring?

Sist var det Snømannens jul det handlet om. Denne gangen er det kanskje 17. mai?

Røde, hvite og blå girlandere dekorerer innsiden av permene, før et feiende korps kommer marsjerende over en bro i en by som minner mer om Paris enn Oslo. Både høyreiste gatelykter, svungne smijernsbalkonger og en fersk croissant ved siden av den duftende kaffekoppen, underbygger den følelsen.

Men gleden over musikk er universell. Korps marsjerer i alle verdens land. Og se om ikke også en flue fristes til samspill?

En flue fløy fra nok en smekk
og brølte nesten høyt av skrekk

Slik lyder de første linjene, og deretter går fortellingen slag i slag, med rim på rim om hvordan den flyktende fluen oppdager den lifligste musikk fra korpset som marsjerer. Korpset er befolket av dyr i alle varianter, fra sjiraffen med stortromme til grevlingen med klarinetten, via elefanten med triangelet og neshornet på tuba.

Sammen er de dynamitt

Nede i tubaen møter fluen en veps, som slett ikke vil stikke, men lage musikk. Og vips! Flue og veps, etter intens øving har de skapt sitt eget lille orkester:

En flue fløy i ensomhet
og traff en følsom veps som vet
At i en tuba, i en sang
kan venner møtes gang på gang.

Gjennom boken kommer fluen borti et mangfold av instrumenter som fins i et korps. Pedagogisk nok blir alle instrumentene vist frem i et oppsamlingsheat med navn på bokens siste side. Ergo lærer vi litt også av historien, uten at det er et uttalt mål.

Målet er å underholde. Under ligger moralen – om at musikk skaper glede og samhold.

Rytmens magiske kraft

At små barn fascineres av rim og rytme, er gammelt nytt. Barneregler finnes det mange av, både de oppdragende og de mer underholdende, som Andre Bjerkes «Morovers». En som har tatt opp arven etter ham, er Anne Østgård, som sammen med Egil Nyhus i fjor kom med telleboken 123 for barske barn . Lerches musikerkollega Cezinando debuterte også med barnebok på rim i fjor, i den rause ABC-boken Bokstavene , der Charlie Roberts stod for de fargesprakende illustrasjonene.

Den som har lyktes aller best med rim for de minste de senere årene, er kanskje Ingvild Rishøi, som sammen med illustratør Bendik Kaltenborn ga ut «Pling i bollen» for ti år siden.

Som musiker og tekstforfatter er Sondre Lerche hjemme i det rytmiske. Jeg liker rim-par som fryd og baluba-lyd, eller dolyder og godlyder. Andre steder blir rimene mer forutsigbare. Iblant må den voksne som leser ta ekstra sats for at rytmen skal overbevise.

Så stor ordkunst er dette ikke. Men teksten er vennlig og inkluderende.

Fellesskap, vennskap, og harmoni

Fortellingen om fluen er passe skummel, passe morsom, og visst går det bra til sist.

Selv har jeg aldri spilt i korps. Men jeg har sunget i kor, store deler av livet. Det å skape musikk sammen med andre, er det aller beste jeg gjør. Noe av den følelsen klarer Sondre Lerche og Victoria Sandøy å gjenskape. Vel blåst!

Alle anmeldelse og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: