Anmeldelse

Typisk norsk å være tafatt

Forestillingen «Ein av oss / Einer von uns» er et forsøk på å ta et oppgjør med strømningene og tankegodset som gav næring til Anders Behring Breiviks ideologi. Resultatet er personlig, privat og forsiktig.

Ein av oss på Det Norske Teatrete. Skuespiller Gjertrud Jynge.

HISTORIENE VI TYR TIL: I møte med opplevelsen av maktesløshet har vi noen ganger bare våre egne historier å ty til.

Foto: Siren Høyland Sæther / Det Norske Teatret

Teaterstykket er et samarbeid mellom Staatstheater Hannover og Det Norske Teatret. Tungt plassert midt på scenen står det som er sagt skal spille kveldens hovedrolle: En installasjon av kunstneren Lars Ramberg.

Ytringsfrihet som installasjon

Installasjonen består av 469 trekasser, en honnør til de 469 som overlevde terrorangrepet på Utøya i 2011. Kassene henspiller på Speakers’ Corner i Hyde Park i London, ytringsfrihetens mest kjente hjørne, der hvem som helst kan ta med seg noe å stå på og fremføre sitt budskap for alle som vil høre.

Hver kasse i teaterinstallasjonen har et ord brent inn på siden: Aleinemor, Internett, Waffe, Familie, Håp, Farvel, Germansk, Böse - og også det ladede ordet Heil, som har ganske ulik betydning på nynorsk og tysk.

Ein av oss - installasjon/scenografi Det Norske Teatret.

HONNØR: Installasjonen er en honnør til de 469 som overlevde terrorangrepet på Utøya i 2011.

Foto: Siren Høyland Sæther / Det Norske Teatret

På veggen tikker klokken mot 15:25:22. Da smeller det, som det gjorde i Regjeringskvartalet for litt over åtte år siden. Kassene veltes, installasjonen raseres, og i ruinene av dette starter forestillingen.

Hvor var du?

«Ein av oss» henter tittelen fra Åsne Seierstads bok fra 2013. Der forsøker hun å finne ut av hvordan terrorangrepet kunne skje, og hvordan han som hatet fremmede endte opp med å drepe sine egne.

Forestillingen består av tekster fra hennes bok, men også tekster av Karl Ove Knausgård, Lena Lindgren, Thomas Brasch og av deltakerne i produksjonen.

Det er en personlig forestilling i den forstand at skuespillerne stort sett er seg selv og kommer med sine private historier og betraktninger. Og den starter med et spørsmål nordmenn har stilt hverandre nesten like mye som det opplagte «hvordan kunne dette skje?», nemlig:

«Hvor var du 22. juli 2011?».

I møte med opplevelsen av maktesløshet har vi noen ganger bare våre egne historier å ty til.

Omskriving

Forestillingen vil være en samtalestarter. Jeg er usikker på hvor godt den lykkes med det. Faktisk er det utenfrablikket som blir det forfriskende i forestillingen. De tyske skuespillerne Johanna Bantzer og Jonas Steglich bringer andre og nødvendige perspektiver inn.

Det dyptgripende nasjonale spørsmålet om hvordan utenforskap skapes er for mye å håndtere for en halvannen times forestilling.

Dessuten rammer spørsmålet ikke bare samfunnsstrukturer, det rammer på den enkelte: Tar vi godt nok vare på hverandre? På dem vi ikke liker så godt?

Det er da vi skriver om problemstillingen med våre egne private historier.

Skriften på veggen

Parallelt med personlige historier og tekstutdrag ruller en egen tekst over bakveggen. I lysende, skrikende rød skrift stilles spørsmål som How do you remember? Is this over? What does it mean to be myself? og lignende.

Som del av en kunstinstallasjon er slik tekst relativt vanlig. Som del av scenografien i dette stykket er det forstyrrende. Det blir ord som slåss mot ord, og hva blir viktigst: Skuespillernes historier, ordene som brukes på kassene eller de lysende sitatene på bakveggen?

Skriften på veggen oppleves overflødig og overforklarende i store deler av stykket. Teaterkunsten og skuespillernes tilstedeværelse er nok i seg selv.

Bygge landet

Publikum finner sin plass i ruinene og hjelper til med å bygge installasjonen opp igjen. Grepet med kassene er funksjonelt.

Ein av oss på Det Norske Teatret Scenografi og skuespillere

MASSIVT INNTRYKK: Tross det massive inntrykket kassene gir, oppleves likevel forestillingen som forsiktig.

Foto: Siren Høyland Sæther / Det Norske Teatret

«Ein av oss» er halvannen time med ettertanke og refleksjon, samtidig som forestillingen ikke klarer å bringe så mange nye perspektiver til torgs. Det er en svakhet. Det hindrer den likevel ikke fra å kunne være en samtalestarter.

Tross det massive inntrykket kassene gir, oppleves likevel forestillingen som forsiktig – kanskje nettopp fordi den har så mye privat materiale i seg. Da blir det noe stillestående over tematikken. Det finnes ikke noe sted å plassere ansvar.

Når Breiviks ideologi ulmer i det norske samfunns mørke, maner det ikke til motstand, men til tafatthet?

Er det slik det er?